tilbake til åndelig - hovedsiden

Om den synske Alois Irlmajer lenger ned på siden her og hans visjoner av 3.v-krig


den synske LEBESBYMANNEN  (1858-1928) english below

og noe om synske tyskeren Alois Irlmajer lenger ned

lenger ned -under- oppsummeres om hans syner

flere tanker om karmasituasjonen og tanker om  ww3 fra bl a Martinus og utenomjordiske kilder

"kvinnen fra Valdres"


bok om hva en soldat som døde i første verdenskrig opplevde på andre siden etter døden

 

interessant bok, mer enn hundre år gammel  om livet mellom livene - guiding i de lavere astralplan og hvordan mange er tankefanget der  | (dansk pdf av -1942udg)

TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon



 
anton03.jpg Forside på bok 1952 anton04.jpg Bakside på bok 1952 Denne boken inneholder syner og åpenbaringer om fremtiden som Jesus gav Anton Johansen.

Bl. a. "Det store synet" natten mellom 13-14 november 1907.

 
FORORD
 
Manuskriptet er utarbeidet i 1937, altså før den annen verdenskrig satte inn. Lebesbymannen så ikke denne krigen. Han så den første verdenskrigen og Europas grenser i 1953, da han så en (på det daværende tidspunkts muligheter...) -Frankrikes og Russlands krig mot Sverige og Norge.
 
Boka er skrevet av interesse for fenomenet Lebesbymannen, uten stillingtaken til oppfyllelsen av hans syner for denne tiden.
 
Da det etter forrige opplag av boka i pressen ble ytret tvil om Lebesbymannens forutsigelse av den 1. verdenskrig, hitsettes et avsnitt om Lebesbymannens forutsigelse av denne, av ambassadør Ludvig Aubert i Aftenposten den 9. juli 1949 i en artikkelserie «Erindringer fra Stockholm 1912-1917»:
 
" Før jeg går videre på det mer alvorlige politiske område, vil jeg omtale en liten episode fra slutten av 1913, som kanskje vil interessere dem som har hørt om eller har truffet den såkalte «Lebesbymannen», Anton Johansen. Julaften 1913 banket den lille profet fra Finnmark på døren til mitt arbeidsværelse i legasjonen. Han var en selsom julegjest, kledd i sin arbeidshyre og i skaftestøvler. Han fortalte meg uten videre seremonier at han hadde fått i oppdrag av høyere makter å underrette legasjonen om en europeisk storkrig som skulle bryte løs i 1914. Jeg spurte ham, om han ikke ville treffe vår minister i Stockholm, Jørgen Brunchorst, for å betro seg til ham. Men nei, han ville betro seg til meg. Han leverte meg så et dokument, som en høyere svensk offiser hadde hjulpet ham å sette opp og som inneholdt detaljer i spådommen. Europakrigen skulle bryte ut i 1914, og Tyskland skulle tape krigen. Anton Johansen ville gjerne reise til Tyskland og underrette keiser Wilhelm om den meddelelse han hadde fått. Men i mellomtiden ville han i hvert fall gi oss underretning. Han kom også med andre spådommer angående fremtidige angrep på Norge. Jeg spurte ham hva han hadde fore julaften. Han svarte at han var buden til svenske venner. Så gikk han stille og pent ut av døren.
 
Forfatteren.

 

 
LEBESBYMANNEN
-
Hvem husker ikke Lebesbymannen, mannen som forutsa så mange store begivenheter? Den 60 år gamle fisker fra en av Norges mest avsidesliggende fjorder høyt oppe i Finnmark som under verdenskrigen gjorde henvendelse på henvendelse for å søke å komme til Tyskland for å få keiser Wilhelm til å stoppe verdenskrigen! Mannen i komager som henvendte seg til Europas kronede hoder, til Norges storting og regjering, til den svenske riksdag, som lot skrive til paven i Rom og fikk audiens på Kongens slott, Finnmarksfiskeren som ble omtalt i alle Skandinavias aviser og var mer berømt enn kanskje noen annen nordmann. Den besynderlige vår tids apostelen Johannes, som midt i en tid av glødende hat og uforsonlighet prekte om «fred og forsonlighet mellom folkene» og «kjærlighet og ydmykhet» som eneste botemiddel mot krigen, mannen som loddet krigsårsakene dypere enn samtidens historikere og folkepsykologer, og som midt under verdenskrigens siste blodige oppgjør, da menneskeheten stønnet etter fred, «i Guds navn» rolig la fram sine syner og forutsigelser om nye blodige kriger i Europa, med et nytt Ragnarok allerede kort tid etter. Mannen som ble lyttet til av tusener med interesse, så vel med alvor som med smil. Mannen som ingen riktig kunne «tro på», men nå begynner igjen å omtales i aviser og huskes av mange, nå da hans spådommer er gått i oppfyllelse og ser videre ut til å gå sin oppfyllelse i møte.
 
Hvem var så denne mann, hvordan lød hans spådommer, og på hvilket grunnlag framkom disse?
Lebesbymannen var ingen spåmann i ordets vanlige betydning, han hverken kikket i stjernene, la kort eller spådde i hånd. Heller ikke la han fram sine spådommer ved å slutte seg til de etterfølgende begivenheter fra de forutgående. «Spådommer» er for så vidt ikke en dekkende betegnelse. Lebesbymannens forutsigelser ville være det rette uttrykk. Til grunn for forutsigelsene lå «syner» eller etter hva Lebesbymannen selv fortalte og mente, «det store synet natten mellom 13. og 14. november 1907, da jeg i ånden fikk se hva som skulle skje langt inn i framtiden» og «etterfølgende syner som bare supplerte og utfylte det store synet av 1907».
 
Lebesbymannen var en dypt religiøs personlighet, og hans syner var av utpreget religiøs karakter. Det var «ånden» eller Gud som sa til ham hva som skulle skje, som synte ham de store verdensbegivenheter. Herren sa: «Anton Johansen, du skal være min talsmann, du skal gå til de styrende og fortelle dem hva du har sett.» Jeg svarte: «Jeg har ingen skoleutdannelse, jeg taler ikke det tyske språk, jeg er uverdig til å være ditt vitne.» Han sa for annen gang: «Du skal være mitt vitne.» Jeg svarte: «Jeg skal forsøke.»
Vi kjenner igjen talen fra Bibelen, fra Mosebøkene, fra Johannes åpenbaring. Nå vel, enten hans forutsigelser om de store verdensbegivenheter stammer fra åpenbaringens bok, fra hans omgang med militære ved den geografiske oppmåling i Finnmark, eller den skriver seg fra «åndens» åpenbaring i ham, så er hans spådommer uten sidestykke og over det sedvanlige. Likeså ufattelig som det er med kald forstand å forklare den ensomme Ibsens fabelaktige kjennskap til det skjulte i menneskesinnet - «Rosmersholm», «Fruen fra havet», «Hedda Gabler», «Lille Eyolf» - noe først Freud ved utallige undersøkelser og eksperimenter har trengt seg inn i, likeså umulig er det med kald forstand å forklare den gamle fisker fra Lebesby, hans framtreden og fabelaktig treffende perspektiv om verdensbegivenhetenes utvikling under verdenskrigen og i den nærmeste tid etter, den tid vi nå nettopp står midt oppe i. Men mer om dette i Lebesbymannens spådommer om tiden fra verdenskrigens slutt til 1953. Bare et par bemerkninger.
 
«Det er umulig,» sa man til Lebesbymannen før jul 1913, «at Belgia kan gjøre Tyskland noen skade. Det er latterlig at det mektige Tyskland skal bli krysset av belgiske tropper.» «Jeg har sett det slik i mine syner,» svarte Lebesbymannen. I slutten av august 1914 var det ingen som sa det var umulig, og det som var latterlig, var blitt til virkelighet.
 
«Det er umulig,» sa man til Lebesbymannen i mars 1918 «at det om en 15-20 år heretter kan bli krig i Spania, og at det kan utbryte en krig mellom Spania og Frankrike, de er av samme folkerase, de står sammen i verdenskrigen, Spanias hær har ikke gjort seg det minste bemerket, det er Frankrike totalt militært underlegen, det er altså en umulighet.» «Det kan så være,» svarte Lebesbymannen, «men jeg så det ikke likere i mine syner.»
 
I det øyeblikk dette skrives - den 20. august 18 år etter - er krigen i Spania en kjensgjerning, og det er ingen som sier at en krig mellom Spania og Frankrike er en umulighet!
Lebesbymannen fikk i 1919 være alene om å mene at England, den heldige inkassator av gevinsten i verdenshistoriens største spill om verdier, gikk en ydmykelsens framtid i møte, at det sto for en avgrunn og holdt på å styrte uti. I 1936 ryster verdensriket i sine grunnvoller, og ydmykelsen er et fait accompli.
Lebesbymannen, hans syner og forutsigelser, måtte kunne være gjenstand for en overordentlig interessant psykologisk studie. Å, for et emne for en Johan Scharffenberg å skjerpe sin forstand på! Eller et emne for en doktoravhandling: «Studier over Lebesbymannen, hans syner og forutsigelser fra 1913-18 om verdenskrigen og verdens store begivenheter fra verdenskrigens slutt til Norges og Sveriges krig med Russland og Frankrike i året 1953 og hvor vidt hans forutsigelser er bygget på de for tiden kjente fenomener,» - ideen gis de søkende hjerner for doktorgraden gratis!
 
Jeg skriver mannens biografi og «lære». Litt forbauset må man få lov til å bli av og til, andre kan utdype emnet, - psykologisk eller religionsvitenskapelig.
Først lar vi den 50-årige fisker som siden han som smågutt med sine foreldre kom flyttende til Lebesby, ikke hadde vært utenom sine hjemmetrakter, tre offentlig fram.

 

 
FRA FISKEREN ANTON JOHANSEN TIL LEBESBYMANNEN
-
Når en fisker fra Lebesby hadde ærend til myndighetene utenom sin bygd, skulle man trodd det måtte blitt til stiftsamtmannen eller biskopen i Tromsø. Anton Johansen hadde mer på hjertet enn for sin personlige velferd, og måtte henvende seg til høyere myndigheter.
I den rolige og avstengte Lebesby ble det folkesnakk i november 1913. Bygdeoriginalen, fiskeren Anton Johansen, fikk det plutselig travelt: han for omkring i bygda og ville låne penger «til en lengere reise». Da han ble frittet nærmere ut om denne reisen, hvor han skulle hen, ga han et svar så folk begynte å spekulere på om det var blitt noe i veien med Anton Johansens forstand. Det ville om kort tid utbryte en stor krig i Europa, kunne han fortelle, det var også fare for Norge og Sverige, Norge skulle komme til å bli omringet av krigsskip. Herren hadde vist ham det i et syn og bedt ham reise ned og varsku myndighetene i Kristiania og Stockholm. Han måtte også forsøke å komme til Tyskland og advare keiser Wilhelm.
 
Folk forsøkte å få ham i fra en slik besynderlig tanke, han måtte da forstå at slikt var galskap. Men Anton Johansen var urokkelig.
Det falt naturlig nok ikke lett å få låne penger til en slik tur, men Anton hadde alltid vært en ærlig og ordholden mann. Ved hjelp av hans gode venn, sogneprest N. A. Steffensen, fikk han, sammen med sine egne spareskillinger, skrapt sammen så mye reisepenger, at han kom seg av gårde.
Selv fant han visst ikke reisen det spor underlig. Han fortalte siden ganske enkelt til hovedstadsavisene at «da tiden var gått og jeg kjente det var alvor, etter som det var sagt meg at jeg skulle være borte over jul 1913, dro jeg til Kristiania».
 
I anledning av denne reise, skal vi høre hva en av hans sambygdinger, Hilmer Johansen, har å fortelle:
«Høsten 1913 fortalte han folk om den kommende verdenskrig, men ingen ville den gang tro på en slik urimelighet. Han fortalte at han hadde hørt en røst som hadde talt til ham og bedt ham reise til Kristiania, Stockholm og Berlin og advare kongene og keiseren for den kommende krig og all elendighet den ville føre med seg. Han så forskjellige land og mange slaglinjer. Blant landene nevnte han Belgia, Tyskland, Frankrike og England. Han så også at Tyskland skulle ligge slått mellom England og Frankrike.»
Samtidig medtas et interessant brev avdøde lærer og kirkesanger i Kjøllefjord, E. Gjervig, sendte A. Gustavson den 2. april 1919 i anledning dennes arbeid med Lebesbymannens syner:
I siste halvdel av november måned 1913 kom Anton Johansen til Kjøllefjord på gjennomreise til Kristiania. Jeg hadde da en lengre samtale med ham om hensikten med hans reise. Hva jeg nå med sikkerhet erindrer meg av denne samtale er følgende:
 
Han fortalte at han hadde hatt en åpenbaring av Kristus, som hadde befalt ham å meddele verden at forferdelige tider skulle opprinne over menneskeheten for syndens skyld. Ganske snart skulle en forferdelig krig utbryte mellom Østerrike-Ungarn og Tyskland på den ene siden og Russland, Frankrike og England på den andre siden. Jeg gjorde hertil den bemerkning, at hvis Tyskland og Østerrike-Ungarn kom i krig med de øvrige stormakter, måtte jo de førstnevnte få hjelp av Italia. Hertil svarte Johansen at han så ikke noe til italienerne. Han uttalte videre at Belgia skulle bli en spiker i Tysklands likkiste. Hertil bemerket jeg at det lille Belgia umulig kunne gjøre Tyskland noen skade. Johansen svarte til dette, at han hadde sett det slik i sine syner. Jeg forsøkte å gjøre det begripelig for ham at hans reise ville bli helt og holdent unyttig, men Johansen påsto at han hadde fått befaling av Jesus å reise, og denne befaling måtte han lyde. Folk fikk siden tro hva de ville. Han sto således ikke til å vegre. Han lånte seg reisepenger og dro av sted.
 
En tid etterpå leste jeg i «Ukens Revue» et referat av en tale i Stortinget av Buen. Han sa i denne tale at det var rart hva borgerpartiene kunne hitte på å føre i marken når det gjaldt å få militærbudsjettet høyt. Nå var det kommet en profet fra Finnmark som gikk omkring og forkynte krig og ulykker, ja, til og med at Tyskland skulle bli krysset av belgiske tropper. Hele Stortinget lo.
Det var en besynderlig reisende som før jul kom til Østbanestasjonen og gikk oppover Karl Johan. Folk har sikkert satt store øyne på denne merkelige «utlending», han måtte være en russer, en polakk, kanskje en rumener: en liten tykkfallen mann i vadmelskufte og et pussig fottøy, med et stort skjegg og langt ugreid hår.
 
Anton Johansen henvendte seg først til offiserene ved Den geografiske oppmåling, som han hadde vært sammen med i Finnmark. Han hadde i mange år vært med i kartleggingsarbeidet i Lebesby - Kjøllefjord-distriktet som bærer. Nå kom denne bæreren deres fra oppmålingsarbeidet på Finnmarksvidda og oppsøkte offiserene i selve hovedstaden og fortalte dem om en forferdelig krig som ville bryte ut i Europa. Han måtte varsle dem, de måtte være oppmerksom på det. - De norske offiserene kunne jo ikke akkurat jage den trofaste og dyktige bæreren deres ovenfra Finnmark på porten, men det må sikkert ha vært hårdt å ha vært offiser i en slik situasjon!
 
Gjennom kaptein Finn Quales bistand fikk Johansen imidlertid foretrede for forsvarsminister Keilhau og, som han forteller til avisene, «ba ham gjøre de andre statsrådene oppmerksom på den forferdelige tid vi hadde å gå i møte og ba at de måtte gjøre alt hva som sto i deres makt, så vi skulle slippe den forferdelige krigen som verden aldri hadde sett maken til». Om forsvarsministeren advarte de andre statsrådene, skal være usagt, men i hvert fall kan ikke statsministeren, Gunnar Knudsen, ha lagt seg denne Lebesbymannens alvorlige advarsel synderlig på minnet, ellers hadde han vel neppe så sent som den 17. februar 1914 i stortinget uttalt sine berømte ord om «den skyfrie himmel»: «Hva er det på ferde? Det skulle være interessant å vite. For tiden er da forholdet det at den politiske himmel, verdens-politisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»
Skulle man uttrykke i boksespråket disse Lebesbymannens og statsminister Gunnar Knudsens utsagn om Europas nære framtid, måtte det vel bli at Lebesbymannen seiret over statsministeren på knockout i 1. runde!
 
I Oslo gjorde Anton Johansen flere forgjeves forsøk på å komme til Berlin og få foretrede for keiser Wilhelm. Keiseren måtte «for alt i verden» ikke gå med i krigen. Det lyktes ikke å få pass, og Lebesbymannen la da reisen over Sverige, hans annet fedreland. I sin vadmelskufte og sine komager reiste han da til Stockholm. Der oppsøkte han oberst Mellander og fortalte hva han hadde sett og hva han hadde fått i oppdrag å meddele den svenske regjering. Det var da heldig at oberst Mellander fant uttalelsene så merkelige at han opptegnet dem, og sammen med de opptegnelser som kom i stand ved hjelp av K.F.U.M.s sekretær, er disse opptegnelser, som i februar og mars 1914 ble gjengitt i svenske aviser, de første trykte beretninger om «profeten fra Finnmark», om Lebesbymannens spådommer. De ble også gjengitt i norske aviser.
 
Det heter i disse meddelelser, at «en fisker, Anton Johansen fra Lebesby i Norge, er kommet til Stockholm i et merkelig ærend. Han vil advare mot en stor krig som skal komme, han har sett den i et syn. Den skal utbryte mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn på den ene siden og Russland, Frankrike og England på den andre siden. Tyskland skal miste Elsass-Lothringen. Siden skal det hende mer. England skal få krig i India, og det skal bli en krig i Spania.»
 
I Stockholm ble han i flere dager og gjorde her bl. a. gjennom prins Bernadotte henvendelse for å komme til Berlin. Prinsen tok vennlig mot ham og viste ham til det tyske konsulat. Den tyske minister var ikke til stede, men «hans stedfortreder ble hissig og ba meg gå min vei».
At det må ha vært tunge dager for den nidkjære mann, er sikkert, i intervju på intervju til de norske og svenske aviser i mars-april 1918 heter det: «Du kan tro det var tungt å gå på Kristianias og Stockholms gater og vite at innen neste jul skulle hundre tusener av Europas hovedsteders ungdom ligge døde på slagmarken.»
 
I slutten av januar kom Anton Johansen tilbake til Lebesby. Selv fortalte han ikke noe særlig om sin reise, han røktet atter sin dont som fisker og kirketjener, og folkesnakket la seg. Han Anton var bare blitt en enda større bygdeoriginal.
Den 28. juni skjedde mordet i Sarajevo, den 23. juli overrakte grev Berchtold det østerriksk-ungarske ultimatum til Serbia, den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn Serbia krig, 31. juli mobiliserte Russland, 1. august erklærte Tyskland Russland krig, 3. august erklærte Tyskland Frankrike krig, 4. august marsjerte tyskerne inn i Belgia, samme dag erklærte Storbritannia Tyskland krig, deretter gikk det slag i slag.
Verdenskrigen var brutt ut. Anton Johansens spådom var gått i oppfyllelse. På den skyfri himmel var plutselig ut-brutt et overhendig tordenvær.
 
I august gjenoppfrisker «Svenska Dagblad» den 5 måneder gamle spådom med stor overskrift: «Världskriget förutsagt i Sv. D. 6. mars i år.» Man merket seg ikke tilfellet så særlig, avismeddelelsene kan være av så mange slag.
Finnmarksfiskeren, spåmannen, ble glemt. Bare på en del, som han hadde kommet i personlig berøring med, hadde han gjort et varig inntrykk, lærer Gjervik, kaptein Halle, kaptein Quale og de andre offiserer fra den Geografiske oppmåling, oberst Mellander. Disse mintes den merkverdige manns krigsspådommer.
 
Hjemme i Lebesby levde bygdeoriginalen, som var blitt til «krigsprofeten», sitt liv som før. Folk la bare merke til at han henga seg enda mer til bønn- og andaktsstunder. De fikk også rett som det var høre at de skulle «be om kjærlighet og ydmykhet», det var en ugudelighetens tid de opplevde, «den forferdelige krigen» var «Guds straff over synden som hadde slik overhånd».
Årene gikk. I midten av januar 1918 ble det igjen folkesnakk og undring i Lebesby. «Krigsprofeten», han Anton Johansen, hadde før de visste ord av det igjen dratt på tur til hovedstaden. Nå hadde ånden sagt til ham at han «skulle reise til Kristiania og Stockholm for å fortelle regjeringene at tiden for fredsforhandlingene på Vestfronten var inne». Han måtte også ned og gi advarsler til regjering og folk i de krigførende land. Hva skulle vel folket i Lebesby si til dette? Det var best å undre seg og ikke si noe.
Noen uker deretter så det ut til at «han Anton Johansen» var Norges mest berømte mann. Som «Lebesbymannen» eller «Profeten fra Lebesby» var han omtalt i alle landets aviser. Gjennom han Anton var Lebesby-navnet det mest kjente bygdenavn i Norge.

 

 
PROFETEN FRA LEBESBY
-
«Således talte Zarathustra,» sa vismannen fra Basel, og forkynte dom og død over bergfaste oppfatninger og århundre-gammel anerkjent kultur.
Natten mellom 13. og 14. november ble jeg vekket av ånden som sa til meg: «Dig skal være givet å vite alle himmerikets hemmeligheter, » sa profeten fra Lebesby i intervjuer og meddelelser til avisene i februar-mars 1918. Og han forkynte dom og død over den alminnelige oppfatning om begrepet folk og stater, krig og fred.
 
Det var mange merkelige ting «himmerikets hemmeligheter» inneholdt. Profeten berettet om hva han var givet å vite, både av det som allerede var skjedd og det som skulle skje. Han fikk interesserte lyttere, han fikk «tilhengere» og «menighet», han ble landets mest interessante presseobjekt. Han ble intervjuet på gata, han ble oppsøkt i sitt losji, han ble kjørt fra redaksjon til redaksjon.
 
Og profeten berettet. Han fortalte om alt han hadde sett i sitt «store syn av 1907» og i det nye synet. Han fortalte om sine krigsforutsigelser, sin reise i 1913 og sin virksomhet i krigsårene. Han hadde nok ikke vært så helt i uvirksomhet hjemme i Lebesby. Han hadde allerede i 1915 skrevet til stortingsmann Hagbart Lund, nåværende fylkesmann i Vest-Agder, og bedt ham underrette regjeringen om at krigen ennå ville fortsette i to år før man skulle få høre om fredsforhandlinger, «noe regjeringen måtte være oppmerksom på». Han hadde den 1. sept. 1917 skrevet til keiser Wilhelm og sagt at han måtte slutte separatfred med Russland, «ti så hadde ånden befalt. Og det skjedde».
Nå var han kommet for å besøke statsråder og regjeringene og «framføre for dem det Herrens løfte at han ville gi menneskeheten freden tilbake hvis de bare kunne enes om bønnen og be om forlatelse for sine synder». «Kunne man bringe det derhen at man fikk en felles bededag for hele Europa, ville freden komme sikkert og visst. I sitt store syn av 1907 hadde han nemlig hørt året 1918 nevnt som året for fredsforhandlinger.»
 
Ut på høsten ville det bli fredsforhandlinger på Vestfronten. Etter hvert følte han seg sikker på at ånden hadde nevnt august som måneden da fredsforhandlingene skulle begynne. Nå måtte regjeringen være på vakt. For oss ville det bli et voldsomt trykk fra sør og vest for å trekke oss inn i krigen. Det ville bli streng rasjonering. Han hadde derfor advarsler med til den norske og svenske regjering for å gjøre alt hva som sto i deres makt for å produsere så mye av levnetsmidler innen landet som mulig. For øvrig ville det ikke bli helt fred i verden før i 1921.
 
Mange andre ting hadde profeten å fortelle. Det var stor fare for at det ville bli indre uroligheter i Tyskland og Østerrike. Med hensyn til England var framtiden overordentlig mørk: det gikk en ydmykelsens framtid i møte, det ville siden få revolusjon i India, det ville bli opprør i flere av Englands kolonier, særlig i Egypten og koloniene i Afrika. «Jeg vil av den grunn på det bestemteste fraråde England å føre krigen lenger,» sa profeten fra Lebesby. England sto «for en avgrunn og holdt på å ramle ut. Ingen, hverken de styrende eller soldatene ville føre krigen lenger hvis de så det forferdelige jeg har sett.»
Dystre ting fra «himmerikets hemmeligheter» hadde han også å fortelle om, begivenhetene i tiden etter verdenskrigen.
 
Allerede ved sin ankomst i februar hadde Lebesbymannen oppsøkt Knudsen og flere av statsrådene og fortalt dem hva «ånden» hadde sagt ham. Da han var ferdig med sine beretninger og advarsler i Kristiania, dro han til Stockholm. Der oppsøkte han også statsministeren, Edén, oberst Mellander, krigsminister Nilson m.fl. Han søkte også å komme i forbindelse med det tyske. engelske og amerikanske konsulat og frambar sine advarsler.
Det er klart at en mann som hadde så meget å fortelle om, som så så underlig ut, en slik besynderlig vår tids profeten Jonas, ikke måtte tas for alvorlig av våre store ærverdige hovedstadsblad. Interessant ble det jo forresten av seg selv:
«Der kommer en liten tass tuslende bortover gaten. Det er en undersetsig kar med bølgende rød-blondt hår og skjegg. Ansiktet er rødt av vind og vær, øynene store og blå. Han går på bløte komager, så det er ingen tvil om at mannen stammer fra Finnmarken et steds. Følgelig stanser vi ham og spør uten å blunke om det ikke er Lebesbymannen.
 
Jo, svarer han på sitt syngende Finnmarksspråk, jeg er Anton Johansen fra Lebesby også kallet Lebesbymannen. Litt senere sitter vi midt oppe i en ytterst interessant samtale.» («Kristianiaposten» 14/3 1918.)
Når «Dagbladets» intervjuer legger ordene slik i munnen på Lebesbymannen: «Senere fikk jeg hyppig besøk av ånden. Jeg så ham så tydelig foran meg at jeg når som helst kunne være med deg ut på gaten og arrestere ham,» da er disse Lebesbymannens ord like korrekt gjengitt som ordene var lagt i munnen på en apostel Paulus. Lebesbymannen oppfattet sin profet-gjerning likeså alvorlig som apostelen Paulus sin misjon.
Naturligvis var «profeten fra Lebesby» også gjenstand for stor oppmerksomhet fra vittighets-avisenes side. Imidlertid er Lebesbymannens advarsler fra februar-mars 1918 interessante nok. De kan være et kapitel for seg selv.
Advarslene er gjengitt i flere aviser og i «Märkliga syner».
-
 
 
ADVARSLER OG FORMANINGER TIL REGJERINGER OG FOLK I ALLE LAND
Av Lebesbymannen,  februar-mars 1918.
-
Jeg vil formane regjeringene og de styrende i Norge, Sverige og Danmark at I gjør alt hva som står i Eders makt for å forhøye levnetsmiddelproduksjonen innen landet og treffe foranstaltninger for at det såes så meget som mulig, for de skandinaviske land trues av hungersnød. De kommer til å bli avstengte fra all tilførsel utenfra og får et hårdt press på seg fra vest og syd.
-
____________
-
Jeg vil formane regenter, diplomater og folk i alle land å gjøre Eders ytterste for at de fredsforhandlinger som kommer til å innledes i august måned i år, må bringe et resultat. I som styrer, I keisere, konger, presidenter, regjeringssjefer og statsråder, I folkerepresentanter og øvrige styresmenn, betenk hvilket forferdelig ansvar I drar over Eder overfor Gud og hvilken straff han ufravikelig skal la komme over Eder for hver handling hvorigjennom I bidrar til forlengelse av krigen, for alt hva I unnlater å gjøre for å bringe fred og forsoning blant menneskene. Folk sukker og stønner for upasselige styresmenns dårskaper.
Jeg advarer Eder innen Herren lar sin straff komme.
Vend Eder i bønn til Herren, ydmyk Eder så vil Han være god og gi oss freden tilbake.
Før ikke krig mot nasjoner og folk, men mot det onde i Eder selv, og de onde, egoistiske og samvittighets-løse mennesker iblant Eder selv.
Jeg vil advare sosialistene i Norge og Sverige mot å fornekte Kristus. Likeså vil jeg alvorlig advare mot tanken på avvæpning, da får vi krig i 1953.
Jeg vil advare kapitalistene mot å bruke sin stilling, sin makt og sine midler, så at der igjennom uenighet og strid skapes mellom folket og menneskene i eget land. Gjerningenes lønn skal ikke utebli, og dobbelt hård skal gjengjeldelsen bli for dem som vet å handle rett, men ikke har gjort det.
Jeg formaner Gottlands innbyggere å vende seg til Herren, da store lidelser venter øya.
Jeg advarer Norge, der pengetilgangen blir stor, mot å la synden ta overhånd, og formaner så vel Norges som Sveriges folk å be Herren om kjærlighet og ydmykhet.
 
Jeg formaner den nålevende slekt i alle land å vende seg til Herren i bønn og lære sine barn å be om kjærlighet og ydmykhet. De tider som forestår er fulle av lidelser og prøver.
Jeg advarer særskilt England og dets styrende menn mot å forlenge krigen. Jeg formaner England til å legge inn alvorlig og oppriktig vilje til forståelse i de fredsforhandlinger som kommer til å finne sted på Vestfronten i august for å få i stand fred mellom folkene. Hva Herren har åpenbart for meg, kommer til å skje, og hva Han har bestemt, kan ikke kullkastes, ti Gud er sterkere enn menneskene. Han sa til meg: «For menneskenes ondskaps skyld, deres gjerrighet, egoisme, avindsyke, vinningslyst og hovmod, ikke for noen høyere idealers eller hellige måls skyld, skal krigen komme.»
Den straff som England pådrar seg gjennom sitt hovmod, sin ondskap og sin vinningslyst samt gjennom sine gudsfornektende styresmenn, ble sagt meg å være stor. Hvis England motsetter seg freden, skal Herren la enda hardere hjemsøke England med en mangfoldighet av lidelser og ulykker. Jeg formaner derfor de styrende i England, særskilt Lloyd George, å vende seg til Herren og be og be om kjærlighet og ydmykhet. Bare en folkets synds-bekjennelse og bønn kan redde England fra den straff og vanære som venter landet.
 
Jeg vil advare de styrende i Tyskland og Østerrike for voldsomme indre uroligheter. Best ville det vært for alle de krigførende om det kunne sluttes fred nå. Fortsetter krigen, kommer Tyskland og Østerrike fortsatt til å stå rake i ryggen, men Tyskland blir da ved fredsslutningen tvunget til å oppgi flere av sine kolonier. Jeg formaner de kristne i Tyskland å be for freden.
Jeg advarer Frankrikes og Russlands folk mot å fortsette på lettsindighetens og syndens vei. Herren lar seg ikke fornekte. Kommer lidelser over Eder, så betenk at dette er den rette vei på hvilken Herren vil kalle Eder tilbake, og at han kun velger denne vei for Eders lettsindighets skyld.
Jeg advarer også i særlig grad Frankrikes nåværende regjering og styrende menn for dets hatskhet, uforsonlighet og gudsforakt. De lidelser og den straff som Eders gjerninger fører med seg inn for Gud, kommer over et helt ulykkelig folk. Jeg formaner Eder derfor å vende Eder til herren og be om ydmykhet og kjærlighet, så vil Herren skåne Frankrike for mange lidelser. Til sist retter jeg en inntrengende formaning til de troende i alle land å forene seg og flittig komme sammen og be for freden. For Herren sa meg at han ville gi oss freden tilbake hvis folkene kunne enes i bønn til Herren."
 
Dette var profetens advarsler. De var alvorlige nok. Det skulle også vise seg at den som framkom med slike advarsler og nettopp på det tidspunkt, fortjente navnet profeten. Det var i anledning av «de kommende fredsforhandlinger på Vestfronten» at Lebesbymannen var kommet til Oslo og Stockholm. En sammenstilling av advarslene og profetiene med resultatet av den forutsagte fredsforhandling, Versailles-traktaten, blir altså den riktige vurdering.
 
Det heter i advarslene til Englands og Frankrikes regjeringer og styrende menn at de advares særskilt. De måtte legge alvor og oppriktig vilje til forståelse, de ble advart mot deres hatskhet, uforsonlighet, deres vinningslyst og hovmod, som ville føre ulykke med seg over folk og land. «Jeg advarer særskilt Lloyd George å vende seg til Herren og be om kjærlighet og ydmykhet.»
 
Disse Lebesbymannens advarsler er en historisk totalt riktig dom over Versailles-traktaten, gitt direkte til dens skapere, Lloyd George og Clemenceau, 5 måneder før våpenstillstandsforhandlingene begynte og 15 måneder før den ulykkelige traktat ble undertegnet i Speilsalen i Versailles.
 
Hvis Lloyd George, og i enda større grad Clemenceau, hadde tatt disse Lebesbymannens advarsler ad notam, hadde fulgt disse og skapt Versailles-traktaten i Lebesbymannens ånd (!) så hadde dette foruten til stor velsignelse for Frankrike, for England og for hele menneskeheten, også statsmannsmessig vært det klokeste, det mest snus-fornuftige disse to vel-rutinerte statsmenn kunne gjort. Etter Versailles-traktaten, «det stolte byggverk», nettopp på grunn av dens karakter dens totale mangel på «alvorlig og oppriktig vilje til fellesfølelse og forståelse», for dens «hatskhet og uforsonlighet» er blitt en ruinhop, etter totalt å ha virket mot sin hensikt, ja, etter å ha vært den ypperste drivfjær for det land den skulle kue, er den av engelske og franske historikere blitt kalt «verdenshistoriens største dumhet». Jeg kjenner ikke til en slik uttalelse, da Versailles-traktaten var skapt i seierens rus. Vel bare vet vi at idealisten, «menneskehetens befrier», president Wilson fikk dempet lite på dens uforsonlige karakter.
 
«Best ville det være for de krigførende om det kunne sluttes fred nå,» sa Lebesbymannen i mars 1918. Hvor meget annerledes var ikke freden blitt om den var sluttet på dette tidspunkt, da begge krigsmakter sto omtrent like sterke eller rettere like utarmet. Hvor langt annerledes ville ikke da grunnlaget for fred ha vært i verden i dag!
Nå vel, la oss erkjenne advarslene. Det er nok.

 

FRA LEBESBYVÅGEN VIA KONGENS SLOTT TIL BERLIN
-
I april måned 1918 kommer Lebesbymannen hjem og driver atter sitt fiske på Lebesbyvågen. Allerede en måned etter har hovedstadsavisene store ting å meddele: «Profeten fra Finnmark er kommet tilbake ! » Med svære overskrifter fortelles begivenheten. «Lebesbymannen er atter i hovedstaden. Han har hatt nye syner og har viktige ting å meddele! »
De store ting han nå hadde å berette og som uimotståelig atter hadde drevet ham til hovedstaden, var ikke noe mindre enn at nå var faren overhengende for verden! Og det var stor fare for Tysklands folk og framtid. Han måtte atter søke å komme til Tyskland og advare keiser Wilhelm. Keiseren måtte «for alt i verden uoppholdelig søke fred».
 
Nå var «profeten» mer original enn noensinne, nå var han sinnssvak, nå var han morsom: tenke seg at den tyske keiser skulle følge rådet fra profeten fra Finnmark - søke fred på et tidspunkt da Tyskland nettopp hadde innledet en veldig offensiv og hadde den største framgang, kort sagt legge våpnene ned nettopp da Tyskland så ut til snarlig å vinne verdenskrigen.
I den tyske legasjonen, hvor framsetteren av en slik advarsel, et slikt råd, inntrengende søkte om reisepass til Tyskland for å fram-bære dette for keiseren personlig, ble han blankt avvist. Han leverte da et brev på legasjonen til keiseren, hvori han gjentar sin advarsel fra mars om voldsomme indre uroligheter som skal komme og ba keiseren uoppholdelig søke fred. Til sekretæren på legasjonen sa han at det var av den største betydning at brevet kom hurtig av sted. Også mer hadde Lebesbymannen å fortelle. I sine syner hadde han også sett at det skulle «komme fryktelige sykdommer ved krigens slutt», sykdommer som «skal kreve store ofre». De ville «bli verst i de krigførende land, men også i vårt land ville de herje stygt».
Disse Lebesbymannens advarsler ble lest med interesse av hundretusener, sikkert også av mange blant de ca. 36 000 i Norge og de ca. 50 000 i Sverige som innen et år var gått, var døde av spanskesyken.
Han framkom på ny med sine advarsler, han oppsøkte offiserer, statsråder og utenlandske ministre og varslet om revolusjoner og sykdommer. Han oppsøkte på ny Gunnar Knudsen, og for stortingsmenn fortalte han om det samme og formante dem å gjøre alt hva de kunne for å være forberedt. «Likeså sikkert som jeg står her i et offentlig lokale,» sa han, «vil dette skje før året er slutt.»
Midt i denne Lebesbymannens virksomhet, sto det en dag en liten interessant notis i hovedstadspressen: «Kongen har gitt foretrede for fisker Anton Johansen, Lebesby.» Meddelelsen ble naturligvis livlig kommentert.
 
«Ja, jeg er Anton Johansen fra Lebesby, også kallet Lebesbymannen. Jeg er kommet for å fortelle Kongen om hva jeg har sett av krig og revolusjoner og sykdommer og verdens framtid,» begynte Lebesbymannen sin beretning for Kongen av Norge. Han ba også Kongen underrette keiser Vilhelm om hvordan det ville gå i Tyskland og søke å få ham til å stanse krigen før det var for sent.
Hele sommeren utover var Lebesbymannen i Kristiania. Etter Lebesbymannens oppfordring ble hans advarsler telegrafert til samtlige Europas kronede hoder og til paven i Rom! Etter hva J. Gustavson forteller i «Nya syner» var kong Georg den eneste som svarte, men da brevet skulle utleveres, var det kommet bort.
 
Sommeren gikk. Spanskesyken brøt ut, den store tyske offensiv brøt sammen, tingingen om våpenstillstanden begynte, revolusjonen i Tyskland brøt ut, og våpenstillstanden ble sluttet den 11. november. Men ennå mente Lebesbymannen at hans gjerning ikke var fullført.
Nå var det de videre fredsforhandlingene Lebesbymannen måtte gi sitt ord med i. I seiersrusens tid, mens lamslåtte seirende folk jublet og kongressen danset, advarte han atter Frankrikes og Englands statsmenn, han advarte Wilson og de andre folkeforbundets skapere. Fredsforhandlingene fortsatte, Versailles-traktaten ble på-emnet. Og Clemenceau fnøs og slo i bordet.
Bolsjevikene sto for Lebesbymannen som dyret i åpenbaringen, sosialistene var deres halvbrødre og gudløse som dem. Han hadde også en kveld våget seg inn på Folkets Hus i Oslo og ville tale et Pauli ord med de norske ungsosialister. Talen falt ikke i god jord, her ble han kort og godt kastet ut. Nå hadde han noe på hjertet til de svenske sosialister, og dessuten til kong Gustav av Sverige.
 
Ved juletider 1918 kom Lebesbymannen for tredje gang til Stockholm. Han søkte foretrede for kong Gustav, men fikk ikke. Den svenske konge hadde ikke, som kong Håkon, lyst til å høre på profeten fra Finnmark. J. Gustavson forteller at det gjorde ham ondt at han, som var svensk født, ikke skulle få treffe sitt fedrelands konge. Han hadde jo også i forbindelse med sosialismens seier i Norden hørt kong Gustavs navn nevne, derfor var det ham meget om å gjøre å treffe kongen personlig. Kongens bror, prins Bernadotte, tok imidlertid mot «fjärrskådaren från Finnmarken» med samme vennlighet som før.
I Stockholm opptrådte «profeten» to tre kvelder på et par lokaler for overfylte hus. Også i Uppsala opptrådte han, bl. a. i St. Johanneskyrkan. Overalt var det fylt til trengsel. I Uppsala gjorde han visitt hos erkebiskop Söderblom, hvor han ble innbudt til middag. Gjennom ham fikk han foretrede for Uppsalas domkapitel. Også i den svenske riksdag opptrådte Lebesbymannen, og hadde, som «tidningarne» uttrykker det «en åskådarskara väl så stor som nogon av de mest vältaliga particheferna kan glädja sig åt». Det var særlig de sosialistiske representantene han henvendte seg til og formante dem til at de måtte «fare vislig fram».
 
Dessverre ble det ikke opptatt noe stenografisk referat av disse Lebesbymannens to til
 tre timer lange «foredrag» i Stockholm og Uppsala. Det ville sikkert nå være mange interessante ting å merke seg fra disse «foredrag». Av referatene i avisene ser vi at det også var nye ting han hadde å melde om framtiden, ting som sto i forbindelse med fredsforhandlingene og spørsmål omkring disse. Det ville om ikke så mange år oppstå nye store forviklinger, det var i det hele en mørk tid man gikk i møte. Selv folkeforbundet, som den edle Wilson holdt på å arbeide med, og som den fredslengtende menneskehet satte sitt håp til, ville ikke virke etter sin hensikt. I bladet «Uppsala» for 16. januar 1919 leser vi:
«Tråkigt nog var Johansons skildring starkt pessimistisk farga og efter hans utsago blir Nationernas Förbund ingen nationernas frid, utan en nationernas strid i stället. Detta borde ihågkommas av dem som nu skrida til organisationen av det planerade storverket, en Wilson, en Leon Bourgeois, en lord Robert Cecil m. fl.»
 
I Sverige ble «fjärrskådaren från Finnmarken» en meget omdiskutert person. Det utviklet seg til store avisfeider i landets største aviser og tidsskrifter. Problemet skapte bølger, «fenomenet» ble gjenstand for undersøkelser av så vel psykologisk som religiøs art. Han ble undersøkt av psykiatriker, av professorer og leger, det ble i attestene konstatert at «fjärrskådaren» var en for øvrig ganske normal mann, fra at «jag ei har funnit honom lida av någon sinnessjukdom» til at «han har befunnits hava friska ögon», «god synförmåga», og «en för sin alder normal hörsel». Man skal ikke forundre seg over at blodtrykket kunne bli noe høyt (!) hos en mann som hadde gjennomlevd så meget og vært utsatt for en slik påkjenning. Dr. med. J. Billström finner den 1. mai (!) 1919 «endast ett systolisk blodtryck på 200 mm, men eljest ingenting anmärkningsvärd».
 
I sine foredrag hadde Lebesbymannen nevnt at hans nærmeste plan var nå atter å søke å komme til Tyskland, denne gang hadde han viktige advarsler til Tysklands nye herrer om «hva tidens nye alvor krevde av dem». Bl. a. var det ham maktpåliggende å treffe Scheidemann.
Endelig, i slutten av februar 1919, fikk Lebesbymannen, ved hans gode venn og beskytter, J. Gustavsons hjelp, reisepass til det store riket i sør, hvis folks framtidige lagnad hadde ligget ham så tungt på hjertet. Reisen ble lagt over Oslo, Gøteborg og Malmö.
 
Lebesbymannens reise til Tyskland er vel - ved siden av profeten Jonas reise til Babylon! - den merkeligste reise som noen har foretatt i denne verden. J. Gustavson forteller at Anton allerede før de kom til Gøteborg fra kupévinduet kjente igjen de berg og høgder, som han i sitt syn om natten hadde sett utenfor byen. Med sikkerhet utpekte han de plasser han hadde sett i forbindelse med striden omkring denne by i 1953. I Gøteborg oppsøkte han de kommunale myndigheter og formante dem at de måtte forsterke kaiene og forhøye brukarene, «så ikke skadene i den store orkan som skal komme, skal bli så store!»
 
At det var en celeber person som denne gang reiste gjennom Syd-Sverige, forstår vi. Vi lar J. Gustavson fortelle:
«I Malmö var det många som i första taget icke ville tro sine ögon, då Anton Johansen uppenbarade sig. Ja, ett par fall förekommi till ock med då man visade uppenbar förskreckelse när man omtalade, att det verkligen var Anton Johanson från norska Finnmarken, som gästade deras stad.»
Så ankom Lebesbymannen til den store forhenværende keiserstad. Det har sikkert vært med underlige følelser han nå gikk i Berlins gater. Etter 6 års stadig søknad, og etter at en verdenskrig var utkjempet, hadde han for så vidt endelig nådd sine ønskers mål. Men nå var keiseren ikke «hjemme». Heller ikke kunne han treffe de nye herrer, de hadde tatt tilflukt i Weimar, hvor det vår umulig å slippe inn. Gjennom en rekke framtredende personer i Berlin, forfattere, vitenskapsmenn, leger og prester fikk Lebesbymannen framført sine advarsler til den tyske republikks herskere.
Det lyder som et eventyr, at det ærverdige og mektige tyske sosialdemokrati, som siden skulle smuldre slik hen, mottok formaninger, og allerede ved sin maktovertakelse, av en gammel norsk fisker!
Under Lebesbymannens opphold i Berlin brøt den 6. mars Tysklands tredje revolusjon løs. Hovedstaden ble erklært i beleiringstilstand og forvandlet til et revolusjonssentrum. Kanoner tordnet, kuler pep, og bomber sprang. Fra sitt hotellvindu var Lebesbymannen nå vitne til krig og revolusjon, som han så ofte hadde sett for sitt indre syn. «Nedover de frostbitte kinn rullet store, klare tårer, og det var sikkert mange brennende bønner som han denne natt oppsendte for det arme frendefolk i sør,» forteller hans ledsager fra reisen.
Med nød og neppe unngikk Lebesbymannen selv å bli et av revolusjonens mange offer. I hui og hast måtte han nå forlate det tyske rikes hovedstad. Reisen gikk nordover, over Stockholm og direkte hjem til Lebesby.
Profeten hadde utført sitt kall. Nå fikk begivenhetene tale.

 

LEBESBYMANNENS SPÅDOMMER FRA VERDENS- KRIGENS SLUTT TIL NORGES OG SVERIGES KRIG MED RUSSLAND OG FRANKRIKE ÅR 1953
-
Når utgiveren har funnet det på sin plass å dra glemselens slør over Lebesbymannen til side, da er det ikke minst på grunn av Lebesbymannens spådommer fra 1918-19 om utviklingen og begivenhetene i tidsrommet fra verdenskrigens slutt til 1953. Fra Lebesbymannens egen beretning kan et resymé av disse spådommer være på sin plass. Den intense spenning vi nå befinner oss i overfor de store begivenheter vi vekslende og med iltogsfart hvirvles gjennom, gjør hans spådommer om denne tid enn mer interessante.
Klarere enn noen historiker la Lebesbymannen i februar-mars 1918 og videre fra mai inntil neste års februar fram framtidens begivenheter slik de kom til å utvikle seg på et tidspunkt da hele verden blødde og siden lå blødende etter alle tiders voldsomste krig og største menneskeslakteri, i en tid da den menige mann så vel som historikere, statsmenn og militære mente at det i hvert fall ville gå lang tid - en menneskealder, to menneskealdrer - før et slikt blodig uvær kunne slippe løs igjen, da viser denne fredsomme mann, denne kjærlighetens og ydmykhetens apostel oss nye strider mellom folk og land, en ny voldsom opprustning, borgerkrig, nye kriger, nye trusler og et nytt Ragnarok i en framtid så nær at selv den største kyniker neppe kunne ta ham alvorlig.
 
Den samlede oppfatning i 1918-19 og i mange år framover, ja, inntil nedrustningskonferansen brøt sammen 1933 og til dels helt til Mussolini lot «kanontordenen høres ved Genfersjøen», kan vel noe så nær dekkes av de ord forhv. fører for det engelske arbeiderparti, George Lansbury, innledet en tale i Central Hall, Westminster med i april i år:
«Jeg må innrømme at jeg, etter verdenskrigen, trodde at Folkeforbundet og alle de løfter som ble gitt av forskjellige statsmenn, ville føre til nedrustning og fred. Jeg trodde at man hadde lært av krigen. Høytstående militære, soldater og marineoffiserer ga offentlig uttrykk for sin avsky for krig. Statsmenn møtte sammen for å diskutere nedrustning og, i forbigående, å stifte andre forbindelser, især Kellogpakten. Jeg fikk inntrykk av at vi, som resultatet av disse diskusjoner, ville få en verden, om ikke fullstendig nedrustet, iallfall delvis nedrustet. Begivenhetene i de siste tolv måneder har ødelagt mine drømmer.»
 
Youngsplanen, som også kom i stand ved hjelp av militære rådgivere og de fremste autoriteter på området, ble da også basert på en verdensfred, i hvert fall en fred på avbetaling inntil 1988!
Uanfektet av autoriteters mening framsatte Lebesbymannen sine spådommer. Om det var aldri så meningsløst, om de enn var aldri så absurde. Slik hadde ånden sagt ham, slik hadde Herren synt ham, slik skulle det skje. Slik forholdene er i verden i dag, så hektiske og fylt med sprengstoff at Europa betegnes som en eneste kruttønne, slik skulle de bli, ikke i 1988 eller en gang i neste århundre, men akkurat i den tid vi nå befinner oss i.
 
Spådommene:
Det ville bli krig og uroligheter inntil 1921, hvoretter en ringe endring til det bedre da ville inntreffe. Med hensyn til Tyskland, så ville dette land få uroligheter langt fram i tiden. En tung tid ville følge etter verdenskrigen, det skulle komme en stor nøds - og fattigdoms periode. Likeså ville tiden være preget av svære naturkatastrofer, av jordskjelv og orkaner i de forskjellige deler av verden. Nye sykdommer skulle opptre. Store oversvømmelser og gruveulykker i Tyskland og Frankrike ville inntreffe.
Sosialismen skulle gjøre voldsomme framskritt i hele verden og bli årsak til revolusjonære omveltninger i landene. Også i de nordiske land skulle sosialismen bryte igjennom.
Det skulle også bli revolusjoner og voldsomme indre uroligheter i mange land i Europa og for øvrig over hele verden. Opprør i Englands kolonier.
 
Det ble stor opprustning. Nye kriger skulle oppstå.
Blant de første var en krig i Spania og en krig mellom Spania og Frankrike. Det skulle også bli en krig mellom England og India.
En overordentlig urolig tid skulle følge den spansk-franske krig: uroligheter i England kriger i Amerika, opprør i China. En ny Balkan-krig.
 
I 1953 fikk Norge og Sverige krig med Russland og Frankrike. En ny verdenskrig ser ut til å utkjempes eller være utkjempet innen denne tid. Balkan-krigen, fare for at Russland mister østre del av Sibiria. Finnland så ut til atter å være blitt russisk. Det var indre stridigheter i Tyskland og Østerrike, England hadde krig med Irland, og Holland krig med sine kolonier i øst-Afrika.
Tyskland eide på dette tidspunkt Elsass-Lothringen, størstedelen av Belgia og store deler av Nord-Frankrike, Østersjøprovinsene og Ukraina.
Slik lyder Lebesbymannens spådommer.
 
Lebesbymannen selv var fullt overbevist om at han hadde sett alt dette natten før hans brorsønn omkom i 1907. Fra rettsforklaringene og vitneutsagn vet vi at det er overmåte vanskelig for ikke å si umulig for et menneske å kalle tilbake i minne begivenhetene nøyaktig slik de er opplevd selv bare etter dagers eller ukers forløp. Det var for Lebesbymannen i 1918-1919 også umulig å erindre seg til nøyaktighet de veldige begivenheter han hadde i sitt sinn. Dertil kommer at de som i dette tilfelle opptok «rettsforklaringen», var journalistene, som jo må betegnes som noen høyst tvilsomme «politibetjenter»! Det måtte derfor, på tross av at Lebesbymannen hadde et ualminnelig godt minne, «friske ögon», «god synförmoga» og «en för sin alder normal hörsel», bli en del uregelmessigheter i vitneprovet (!): feil og forvekslinger og til dels motstridende utsagn. Det kan således et sted hete at krigen i 1953 ble åpnet av russerne, hvoretter franskmennene kom til deres hjelp, et annet sted at det var franskmennene som begynte krigen.
I flere intervjuer i februar-mars 1918 og likeledes i mai-juni-intervjuene var Lebesbymannen svært «i beit» med Tysklands skjebne. Naturligvis ble han «presset» sterkt for å fortelle krigens utfall. Han hadde, som han uttaler det, ikke sett resultatet av hendelsene ved fronten. Han hadde derimot sett at Tyskland måtte oppgi flere av sine kolonier og Elsass-Lothringen, og han hadde sett Tysklands grenser, som ovenfor anført. I år 1953. Det var dessuten to store krigsperioder han hadde sett. Da Tyskland nå var midt i sin veldige framgang, ble han selv i villrede og tvil om han husket rett. Det så jo en tid også nokså «rotet» ut, en spådom om at «Tyskland vil måtte gi fra seg Elsass-Lothringen og flere av sine kolonier» samtidig som at «Tyskland vil komme til å klare seg godt» og «fortsatt stå rak i ryggen». Det ble derfor en alminnelig oppfatning at Lebesbymannen spådde at Tyskland ville vinne verdenskrigen, noe som naturligvis gikk sterkt utover hans ry som «spåmann». Når vi imidlertid nå leser hans spådommer, har utviklingene gitt oss bedre forstand.
 
Når vi imidlertid tar i betraktning hans veldige iver etter å komme til Tyskland helt til det siste, blir hans spådom om selve verdenskrigens utfall også tydelig nok.
Ellers sier han klart nok at han «spurte Herren om å få vite Belgias grenser bedre (i tiden mellom verdenskrigens slutt og 1953), men da svarte Herren: Dem har jeg forbeholdt meg selv.»
Hvor meget Lebesbymannen hadde sett i novembernatten og hvor meget som av ham i hans bevissthet senere ble tilbakedatert til denne natt, blir det doktordisputantens sak å avgjøre. En merkelig natt må det i alle tilfelle ha stått for ham å ha vært, da nesten 50 års verdenshistorie med alle tiders voldsomste og mangfoldigste begivenheter passerte revy for hans indre blikk.
 
Lebesbymannens beretning, slik den her foreligger, er etter hans utsagn til avisene og mest - etter opptegnelsene i «Märkliga syner» og «Nya syner». Takket være J. Gustavsons pietetsfulle opptegnelser, fikk vi bevare Lebesbymannens egen beretning i en så fullstendig og nøyaktig form.
LEBESBYMANNENS EGEN BERETNING Natten mellom den 13. og 14. november 1907 ble jeg vekket av en røst som sa: «Deg skal være givet å vite himmerikets hemmeligheter.» Jeg så meg omstrålet av et sterkt lys, og i den som vekte meg gjenkjente jeg i ånden min frelser, Jesus Kristus. Lyset hadde en himmelsk glans, og jeg kjente meg oppløftet til en atmosfære av ubeskrivelig renhet. Glansen var så sterk at den nesten blendet meg. Da jeg søkte å vende hodet for å se, kjente jeg meg uverdig til et slikt selskap og bøyde meg til bønn. Jeg fryktet også at jeg ble fristet til hovmod, derfor ba jeg fadervår mens jeg ble omstrålet av det himmelske lyset.
 
I denne natt fikk jeg vite hva som skulle skje i framtiden. Før hadde jeg bare fått rede på hendelsene i samme øyeblikk som de skjedde. Hva jeg så og hørte, var dels de store hendelser som skulle komme over verden, dels de som skulle hende meg og min familie.
Røsten sa: «Det første som skal hende, er at din brorsønn skal omkomme på sjøen i morgen.» I ånden ble jeg derpå ført til den plass der ulykken med min brorsønn inntraff, og jeg fikk se hele ulykkens forløp. Man skulle svinge forbi en odde. Rormannen slo roret for tvert om med den følge at seilet og seilbommen ble kastet over så hurtig at gutten ikke klarte å vike unna, men ble slynget overbord. Det var om kvelden i mørkningen dette skjedde. I samme øyeblikk han gikk overbord, så jeg han ble forvandlet til en hvit skapning. Da jeg fikk se denne ulykken, som gjorde et sterkt inntrykk på meg, ble jeg i ånden ført videre i rommet. Hele rommet ble et lyshav av ubeskrivelig skjønnhet og nesten blendende styrke, og den som fulgte meg sa:
«Slik ser det ut i de evige boliger.»
 
Jeg fikk deretter høre om de hendelser som i årene framover skulle hende meg selv og mine nærmeste omgivelser, om årsveksten og fisket, om ulykker til havs og på land, og om verdenskrigen og de etterfølgende store ulykker og begivenheter fram til 1953.
De ulykker som skulle komme over verden, så og hørte jeg på forskjellig måte. I ånden ble jeg ført til de forskjellige plasser der hendelsene skulle inntreffe. Disse kjente jeg igjen eller oppfattet likeså tydelig som om jeg som skolegutt hadde sittet lutet over min morbrors kart. Jeg så framfor meg en lang rad av årstall framover i tiden, og ved siden av årstallene i denne store tidskalender så jeg angitt begivenhetene som skulle hende. Alle hendelser ble nevnt for meg i rekkefølge framover i tiden, og der jeg ikke fikk bestemte årstall eller tidspunkter angitt, fikk jeg sikre ledepunkter i begivenhetene selv. Røsten som talte til meg var mild og tydelig.
 
Herren sa slik: «Der ser du den store Bergens-brannen, der den store krigen, der det voldsomme jordskjelvet eller vulkanutbruddet i Nordsjøen, der Sveriges krig i 1953» osv.
Da jeg hadde fått sett de hendelser eller spesielle ulykker som under de nærmeste årene skulle ramme forskjellige deler av jorden og særlig Norge, ble vist meg den første store ulykke som skulle hjemsøke jorden -verdenskrigen. I ånden fikk jeg se de offiserer som jeg under de nærmeste syv år skulle ha som sjefer på oppmålingsarbeidet i Finnmark. Jeg så dem med karter framfor seg, samtidig omtaltes deres navn for meg, og for hvert navn nevntes et årstall. Jeg fikk også vite i hvilke trakter jeg skulle være for hvert år under dette arbeidet. Det var blant annet i Karasjok, Porsanger og Laksefjord herreder. Offiserenes navn var: Kaptein David Ebbesen, kaptein T. Herzberg, løytnant Sandvik, løytnant Hven, kaptein Solberg og kaptein Riber. Denne åpenbarelse fikk jeg som tegn på at verdenskrigen skulle komme etter syv års forløp. Den syvende offiseren skulle hete Knutsen. Det ble sagt meg at det år som jeg var sammen med ham om sommeren, skulle jeg ikke være hjemme julen etter og at innen neste års jul skulle verdenskrigen ha brutt ut for menneskenes ondskaps skyld.
 
Jeg så i ånder fra min hjembygd og ble ført gjennom det opplyste rommet bortover store vidder av Europa. Jeg så først den plass der jeg skulle arbeide da krigen kom. Jeg så derfra solen i nordvest ved den tid på døgnet da den bare var et par timer under horisonten, og derav forsto jeg at krigen skulle bryte ut i slutten av juli eller begynnelsen av august. Jeg så teltet som vi hadde slått opp på arbeidsplassen på vestsiden av Porsangerfjorden, og så små skjeggete menn komme springende til teltet. De var utsendt av telegrafen for å kalle oss hjem og underrette oss om krigen.
Da jeg så ned over Europas marker, så jeg stridene blusse opp mellom Serbia og Østerrike. Derpå kom Russland med veldige hærmasser og Tyskland med svær larm. Jeg ble ført ut etter den tyske østfronten, jeg hørte drønn av strid, så røyk og stridslinjer og veldige slaglinjer og skyttergraver fulle av folk. Fronten strakte seg ned fra Svartehavet opp til Østersjøen. Jeg så hvordan russerne med sine hærmasser oversvømte Østprøyssen, og så store røykmasser veltet seg utetter frontene. Det rådet veldig larm og våpengny. Sterke ildsluer syntes mange steder.
 
Derpå kom Frankrike og England. Jeg hørte i første rekke Belgias navn nevnes på slagmarken i vest, deriblant Antwerpen, Ypern og Marne. Jeg så en mengde hull og store graver i marken på vestfronten og hørte en forferdelig larm av kampene, og jeg så hvordan tyskerne oversvømte Belgia og kom nær Paris. Første gangen kunne de ikke ta byen, det bar tilbake og endog et stykke inn i Belgia. Hvordan det gikk andre gangen, kunne jeg ikke skjelne. Jeg hørte også Paris og London ble bombardert.
Serbia hørte jeg skulle bli hårdt plaget av krig og kolera, og 12 000 mennesker skulle omkomme i denne sykdom. Det syntes som om Serbia ble sopt rent av Østerrike og Tyskland.
Jeg hørte keiser Frans Josef skulle få slutte sine dager under verdenskrigen. Røsten sa til meg: «Det er tungt for gamle Frans Josef å bære de sorger og ulykker som krigen pålegger ham, da han er så gammel og svak.»
Jeg hørte Izonsoslagmarkene ble nevnt og ble forundret over dette, da jeg visste at italienerne holdt med Tyskland, men det ble sagt meg at de mer og mer skulle bli dratt over på franskmennenes side. Dette hørte jeg skulle bli senere i krigen.
 
Jeg hørte også Montenegros navn bli nevnt, men kunne ikke få klarhet om dette lands skjebne.
Jeg så også at det var krig og troppeoppstillinger i nærheten av Konstantinopel, særskilt sør om byen. Grekenland skulle delta.
Jeg hørte Grekenlands navn bli nevnt og frykter for at det er ennå en krig på Balkan som Grekenland skal delta i, denne gang rettet mot Tyrkia. Røsten sa til meg: «Tyrkerne skal vende seg til Kristus hvis de vil være en nasjon og ikke bli utslettet av de frie staters tall.»
Jeg hørte også om revolusjonen i Finnland og hørte Russland nevnt. Om Russland sa Herren at krig, revolusjon og sykdommer skulle kreve så svære offer i dette land, at ingen skulle riktig vite hvor mange mennesker som omkom.
 
Det ble sagt meg at Russland skulle akte seg for at det ikke mister størstedelen av østre Sibiria, som er et fruktbart land.
Hva Russland angår, så jeg mange ting som jeg ikke har våget å skrive eller tale om, men bare meddelt et par personer, da jeg fryktet for at det kunne komme i pressen og skade vårt land. For russerne her oppe i Finnmark truer oss med krig.
 
Jeg hørte videre så mange stater innvikles i krigen, at det var vanskelig å skjelne det og huske til hvilken part de kom. Jeg hørte således nevnt Romania, Portugal, Grekenland, Montenegro, Bulgaria, Tyrkia med flere. Jeg hørte også Amerika nevnt.
Hva de nordiske land angår, så jeg faren være særskilt stor for Sverige og Norge. Jeg så norske fartøy skytes i senk av tyske undervannsbåter, og så hvorledes disse ubåtenes ødeleggelse av den norske handelsflåten var forferdelig. Jeg hørte bestemte planer fra England om å søke å få Russland til å falle inn i Sverige. Jeg ba da i ånden til Herren at han måtte skåne Sverige fra en slik ulykke, og han sa at min bønn skulle bli hørt. Jeg så også at forholdet mellom Norge og Tyskland skulle bli særlig spent, og at det var fare for at Norge skulle bli dratt med i krigen.
 
Da jeg fikk se den forferdelige verdenskrigen og ble ført til frontene så vel i øst som i vest og sør, sa røsten, som var Herrens: «For menneskenes ondskaps skyld skal verdenskrigen komme. Men du skal gjøre hva du kan for å advare keiser Wilhelm at han ikke må la seg forlede til å gå med i krigen. Du skal forresten være mitt vitne. Du skal stå innenfor regjeringene i Kristiania og Stockholm, Berlin og keiser Wilhelm. På din lodd skal de være, krigen og de saker som står i sammenheng med den, for jeg har også andre vitner.»
Jeg svarte: «Jeg er uverdig til å være vitne for folket og for disse høye herrer, og dertil har jeg ingen skole-utdannelse, jeg er dårlig til å skrive, kan ikke tysk, og veien er flere hundre mil lang.» Han sa for annen gang: «Du skal være mitt vitne.» Jeg svarte: «Jeg skal forsøke.»
 
Han ikledde seg da en synlig skikkelse, og jeg så ham på korset med tornekronen på hodet. Han var omstrålet av et veldig lys, og Herren talte til meg og sa: «Slik så jeg ut da jeg led for dine og all verdens misgjerninger. Du skal ikke være forsagt eller mismodig, du skal utføre hva jeg sier deg.» Jeg fryktet for at det mulig kunne være en forledelse av fristeren, men Herren kjente mine tanker og sa: «Frykt ikke, fristeren får ikke bære tornekronen.» Jeg kjente nå mitt indre bli fylt av en stor kraft og fikk samtidig fullstendig visshet for at det virkelig var Frelseren jeg sto foran. Hans bilde var svært likt det som fins på en tavle over Kristus på korset. Derfor var det lett for meg å gjenkjenne ham.
 
Armene var utstrakte med grove jernnagler gjennom hendene. Ansiktet var magert og delvis forvridd av smerter, og ned etter kinnene rant bloddråper i lange mørkerøde striper. På kinnene var et lett anstrøk av rødt, men ikke noe blod. Håret var sort, middels tykt bakutstrøket og hang ned på halve halsen. Det var jevnt klippet og uten krusning, men noe sammenkrøllet oppe på hodet og pannen. øynene var middels store, deres farge kunne jeg ikke utskille. Pannen var høy og nokså bred. Hodet var av vanlig størrelse og nesten likt mitt eget. Kroppen var mager og nesten naken, og fra et sår i siden rant blod. Armene var spenstige. Gjennom føttene, som satt over hverandre, var en kraftig jernnagle spikret. Derimot oppdaget jeg ingen inskripsjons-tavle over hodet, og korset var ikke riktig likt de alminnelige avbildningene. Det lignet mer på en stor T. Da han talte til meg, rørte han hverken leppene eller hodet, men en gang vendte han siden med såret mot meg, så at jeg tydelig kunne se dette.
 
Da jeg så ham på korset omstrålet av herlighet, sank jeg ned i ydmyk bønn inn for ham og ba ham hjelpe meg over de år jeg hadde i vente, og når tiden var inne, at jeg da skulle reise, gjennom den Hellige Ånd underrette og undervise meg så jeg ikke tok feil på tiden. Dette lovte han også å gjøre.
Deretter ble synet forandret, og uten å se ham kjente jeg at han fulgte meg gjennom rommet. Han fortsatte derved å omtale for meg de hendelser som skulle komme.
I forbindelse med beretningen om verdenskrigen hørte jeg Herren si at freden ikke skulle komme helt tilbake før 1921, men at en liten endring til det bedre da skulle inntreffe.
Verdenskrigen ble etterfulgt av store omveltninger og av forferdelige sykdoms-, nød- og fattigdoms perioder.
 
Ordet «revolusjon» eller «voldsomme indre uroligheter» nevnes for meg i mange land i Europa og atskillige utenom. Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn nevntes i første rekke, men dernest England, Italia, samt Amerika, Canada, India og China og dessuten flere av de europeiske kolonier, først og fremst Englands.
Om Russland sa Herren at krig, revolusjoner og sykdommer skulle kreve så veldige offer i dette landet at ingen skulle riktig vite hvor mange mennesker som skulle omkomme.
Om Tyskland ble det sagt at de revolusjonære bevegelsene skulle plage landet langt fram i tiden, og at de så vel i begynnelsen som i slutten skulle bli verst i de sørvestlige statene. Også i året 1953 skulle Tyskland ha indre uroligheter.
 
I England skulle urolighetene bli størst i de sørlige delene, i Wales og traktene deromkring. Over England skal store lidelser komme. Røsten sa meg at «England sto foran en avgrunn og holdt på å styrte uti». Det skal bli meget ydmyket. Det skal få opprør i India, som ender med Indias frigjørelse. England skal også få opprør i andre av sine kolonier, og glad kan England være om det mister bare India. Englands framtid syntes særdeles mørk, og gjentatte ganger nevntes Englands navn i forbindelse med store ulykker.
Om Amerika hørte jeg Herren sa at fem store kriger ventet dette land i framtiden, hvorav et par overordentlig voldsomme borgerkriger, som resulterte i at Amerika ble søndersprengt i fire eller fem mindre forbundsstater. Det var en hel del jeg fikk vite om Amerika, men da disse hendelser vedkom oss mindre, la jeg meg dem ikke så nøye på minnet. Noe nøyaktig tidspunkt for disse hendelser kan jeg således ikke erindre meg.
 
Om Japan minnes jeg ikke at jeg fikk høre noe i denne sammenheng, men om China hørte jeg at det hadde vært veldige opprør der og at flere skulle komme. Dette inntraff i tiden mellom verdenskrigens slutt og år 1953.
Om revolusjonen i Finnland og dette lands frigjørelse fra Russland fikk jeg likeledes høre, men røsten sa at friheten skulle bli kortvarig, og at befolkningen atter skulle komme under russisk åk og bli undertrykt verre enn i tsardømmets dager. Det skulle flyte meget blod i dette landet. Ved tiden for 1953 var Finnland fullkomment lamslått.
 
Sosialismen eller dens avarter gjorde veldige framskritt i hele verden og gjentatte ganger hørte jeg Herrens ord om sosialismens framskritt i hele verden og dens forbindelse med revolusjonære omveltninger i landene. Ved tiden for 1953 hadde sosialismen brutt igjennom til seier i mange land og nådd en mektig stilling. Den hadde imidlertid ved denne tid også dratt store skarer av jordens befolkning med seg i gudsfornekteri, og Herren klagde over dette.
De skandinaviske land unngikk heller ikke den nye tids omveltninger. Sosialismen brøt også her igjennom til fullstendig seier. For to av de nordiske land hørte jeg ordet «revolusjon» ble nevnt, men syntes å ha gått for seg uten blodsutgytelse, for ingen steder så jeg noe til trefninger eller strider med våpenmakt. I det mindre landet kom omveltningene først. I forbindelse med disse begivenheter hørte jeg kong Gustav av Sveriges navn bli nevnt. Noe nøyaktig tidspunkt minnes jeg ikke at jeg fikk i denne sammenheng. Jeg hørte bare at omveltningene i begge land kom før den fransk-spanske krig. I Sverige brøt sosialismen gjennom senere enn i de øvrige land, men i tiden før 1953 syntes sosialistene der å være så godt som enerådende og gjøre hva de ville. I forbindelse med meddelelsene om sosialismens makt i Sverige hørte jeg også at Sveriges handel i tiden før 1953 hadde måttet søke seg utenom Europas grenser på grunn av importforbud i de forskjellige land sønnenfor for Sveriges vedkommende.
 
Den første store krig som England fikk å utkjempe etter verdenskrigen var krigen i India. Det begynte med store opprør i nordre India, der jeg hørte byen Delhi ble nevnt som en plass som i stor utstrekning ble hjemsøkt av krigen. Etter at krigen var begynt i nord, brøt det også ut opprør i mellomste og søndre India. En av de viktigste steder som jeg hørte her, var Calcutta. Det var nemlig her som krigen ble avgjort, og engelskmennene ble drevet i havet. Mellom Delhi og Calcutta strakte seg veldige slaglinjer og det viste seg store blodige slagmarker. Også omkring disse byer utkjempedes svære trefninger. Slaglinjene gikk fra nordvest til sørvest, og kampene raste med uhørt voldsomhet langs hele fronten. Folk falt i uhørte masser og man klarte ikke å begrave de døde. Store trakter var dekket av de døde, som på sine steder lå i store hauger og dynger. Den ble etterfulgt av forferdelige farsotter og hungersnød og andre lidelser. Krigen og dens følger krevde millioner offer av Indias arme befolkning. Hvis jeg ikke husker feil, hørte jeg nevnt 25 millioner i denne sammenheng.
 
Etter verdenskrigen skal følge sykdommer som man før ikke kjente til, og legene skal stå maktesløse overfor dem. Disse sykdommer skal herje voldsomt blant menneskene. Særskilt skal Frankrike lide hårdt under disse og miste meget folk. En lungesykdom skal herje svært og kreve mange offer, særlig i Sverige, der jeg så tett med svarte kors over hele landet.
Neste sykdomsperiode kom etter den engelsk-indiske krig, da nye ukjente sykdommer av voldsom art oppsto. De var farligere enn alle som tidligere har gått over jorden og utbredte seg over hele verden og krevde forferdelige offer av mennesker. Intet botemiddel kunne stå imot dem. Særlig herjet de i Russland, for røsten sa at disse og andre sykdommer skulle hjemsøke Russland for dets store ugudelighets skyld. En av de farligste besto i at folk ble blinde og sinnssyke. For dem som ble angrepet av denne sykdom, var det svært farlig å nyte alkohol.
 
Den tredje store sykdomsperioden kom etter den spansk-franske krig. Det var delvis en ondartet lungesykdom, men også nye og ukjente sykdommer oppsto i forbindelse hermed. En av dem var en stygg hudsykdom, noe spedalsklignende, som forårsaket oppløsning av legemet. I Spania og Frankrike herjet de verst, men siden utbredte de seg over hele Europa og store deler av den øvrige verden. Frankrike mistet i denne sykdom store masser av sin beste ungdom.
Også i skandinaviske land gjorde alle disse sykdommer voldsomme inngrep, og røsten sa at «det skulle synes på befolkningstallet».
 
Naturkatastrofer oppsto i flere deler av verden, og i jordens indre begynte flere steder en urolig virksomhet. Store jordskjelv og veldige vulkanutbrudd hjemsøkte de forskjellige trakter av jorden og delvis steder som tidligere alltid har vært forskånet.
Da jeg hadde sett verdenskrigen og alle de ulykker og lidelser den skulle føre med seg over folkene, ble jeg i ånden ført til landene og kystene omkring Nordsjøen, hvor disse ulykker ble åpenbart for meg. Et av de første navn jeg hørte i forbindelse med jordrystelsene var Island, men om det var her eller på bunnen av Nordsjøen som ulykken hadde sitt opphav, kunne jeg ikke oppfatte så nøye. Jeg ble svært forundret, da Herren nevnte disse steder, for jeg visste jo at dette ikke var den trakt på jorden der vulkaner og jordrystelser pleide å forekomme. Men Herren nevnte navnene med bestemthet flere ganger og at jeg virkelig ikke hadde tatt feil, forsto jeg enda mer da jeg straks etter fikk se hele ulykken og de plasser som ble hjemsøkt av denne. Ulykken rammet alle Nordsjø-stater, men intet land ble så hårdt hjemsøkt av den som England.
 
Røsten sa meg også at ulykken skulle komme for Englands hovmod. Det hvilte skumring over samtlige Nordsjø-stater, og ingen stjerne lyste på himmelen. Fra sjøen blåste en sterk vind, og i de norske fjell hadde sneen ennå ikke begynt å falle for året. I ånden ble jeg ført til traktene ved Trondheim. Jeg sto på stranden og så ut over havet, da med en gang grunnen begynte å skjelve under meg. Husene inne i Trondheim dirret som løv, og et par høye trebygninger falt da stranden styrtet sammen. Straks deretter hørtes et veldig drønn ute fra havet og en veldig styrtflod kom rullende med voldsom fart og slo mot fjellveggene. På de lavlendte steder fortsatte den innover stranden. Flodbølgen oversvømte store deler av byen og forårsaket stor skade. Store lager styrtet og ble skyllet bort av bølgene. Oversvømmelsene strakte seg langs hele den norske kysten helt fra Sør-Norge og opp til traktene ved Bodø, og jeg hørte navn på flere av de byer som ligger her.
 
Da jeg hadde sett i ånden den skade som ulykken gjorde i mitt hjemland, ble jeg i ånden ført til de store byer ved Englands østkyst, der ulykken gjorde voldsomme ødeleggelser. Hele østkysten og store strekninger langt inn i landet ble her oversvømt. Særskilt byen Hull og traktene der omkring ble stygt ramponert. Skottland fikk ta en hård støt, og det syntes som om en stor del av dette landet sank i havet. Lenger sønnenfor fikk jeg se London. Det viste seg å være den by i England hvor ulykken hadde størst omfang. Havner og kaier ble fullstendig spolert. En mengde store hus var styrtet sammen, og i vannet syntes masser av flytende vrakgods. Flere fartøyer hadde forlist i havnen og somme til og med blitt slengt opp blant husene på land. Det ble for England en ulykke hvis make det aldri før hadde sett. Ute på havet forliste en mengde fartøyer, og mange sjømenn omkom. En stor mengde av fisken og silden i havet fløt omkring blant bølgene i store stim.
 
Flodbølgen fortsatte inn i den engelske kanal og ødela her havner og byer på begge sider. Særskilt hørte jeg den franske byen Rouen ble nevnt og et par steder på Frankrikes nordkyst, som jeg ikke nå husker navnene på. Videre hørte jeg store deler av Holland og Belgia samt den tyske nordkyst nevntes som hårdt hjemsøkte steder. Blant de verst utsatte byene hørte jeg Antwerpen og Hamburg nevnt. Hamburg fikk jeg også se, og det syntes som om denne by nest etter London var den sværest hjemsøkte. Jeg hørte også nevnt at store varelagre her gikk tapt. Danmarks nord- og vestkyst og de havner og byer som ligger her, og hele den svenske vestkysten fikk en sterk føling av ulykken. På svensk side hørte jeg Gøteborg, Malmø og Helsingborg ble nevnt. (tilføyd høsten 2015; når jeg nettopp kom over advarslene/'fremtids-filmene' som  Amaury Rivera ble vist i -88 av at en stor meteor - som slår ned i vestre atlanterhav/mexico-gulfen og skaper slik KJEMPEBØLGER, så tenkte jeg at det kunne være disse som var opphav til disse gigantisk bølge-dannelsene som ellers omtales her. rø-anm.)
 
 
Også i Østersjøen og ned mot Middelhavet trengte flodbølgen, men skadene var antagelig ikke her så store, for på disse steder hørte jeg ikke noe navn ble nevnt, og synet viste seg her utydeligere. Omtrent samtidig med vulkanutbruddet fikk jeg se i ånden en veldig orkan som strakte seg over to verdenshav. Da den vistes for meg omtrent samtidig med vulkanen, er jeg ikke riktig sikker på hvilken av ulykkene som kom først. Det var ikke så godt å utskille, men etter hva jeg tror, kom vulkanutbruddet først. Hvor vidt disse to ulykker hang sammen med hverandre, kan jeg ikke si. Det var antagelig høst eller vår da denne ulykken kom, for ingen steder så jeg sne på marken. I ånden ble jeg ført til Stillehavet og traktene omkring Panamakanalen, hvor denne orkan oppsto. Navnene på disse trakter nevntes for meg med stor tydelighet, og fra min plass i rommet kunne jeg med stor tydelighet skjelne landets karakter og form. Orkanen raste med voldsomhet over hele Nord-Amerika. Fra Nord-Amerika og Canada fortsatte orkanen over hele Atlanterhavet bort mot Europa. Den trengte over Spania, Frankrike og Marokko inn i Middelhavet og inn mot Russland. Også over England gikk den fram med stor voldsomhet og fortsatte opp mot de skandinaviske land. En mengde sjømenn og fartøy gikk under. Jeg hørte røsten sa: «Det er synd på sjøfolket.»
 
Orkanen gjorde også stor skade i Danmark og Sverige, der jeg hørte også denne gang navnene Gøteborg, Malmø og Helsingborg. Norge fikk også en hård påkjenning av den, men de norske fjell syntes å legge en demper på orkanen.
Vulkanutbruddet og orkanen syntes å komme ikke lenge etter verdenskrigens slutt. Jeg har sammen med hundreder og tusener i mer enn to år bedt Herren skåne menneskene for denne ulykke. Og - selv om disse ulykker skal la vente på seg, må menneskene ikke glemme å be Herren bevare seg for dem, for de syntes absolutt å komme. Jeg ville først ikke tro Herrens ord om vulkanen, for jeg tenkte med meg selv: dette er jo ikke den stad på jorden hvor vulkaner og jordskjelv pleier å forekomme. Men Herren sa bestemt at ulykken skulle skje.
 
Store gruveulykker og oversvømmelser inntraff også. Gruveulykkene hjemsøkte i første rekke Tyskland og Nord-Frankrike, og oversvømmelsene Vest-Tyskland, hvor veldige strekninger ble satt under vann. Det var forferdelige skade som disse oversvømmelser forårsaket. Flere gruver ble fylt av vann, og andre styrtet sammen på grunn av underjordiske katastrofer.
Imidlertid ble det rustet med stor hast.
Nye kriger skal oppstå allerede i midten av 30-årene, hvoriblant de nå nevnte var blant de første.
Det skal bli en blodig krig i Spania.
Som tegn på disse kriger skal gruveulykkene og oversvømmelsene i Tyskland og Frankrike komme. Den første krig som skal komme etter disse ulykker og som blir forskrekkelig for verden, blir mellom Frankrike og Spania. Særlig skal Frankrike lide hårdt under denne, da også sykdommer skal tilstøte. Denne krigen skal komme femten til tyve år heretter.
Den siste store ulykke jeg fikk se, var Sveriges og Norges krig mot Frankrike og Russland år 1953. Sosialismen hadde ved den tid fullstendig trengt igjennom i hele Norden, og i Sverige holdt sosialistene regjeringstøylene i sin hånd. De tenkte på avvæpning, men det var det ikke lykkes dem å gjennomføre til den tid. Men de syntes for øvrig å gjøre som de ville og ble gjennom sine handlinger delvis skyld i krigen. For sin store ugudelighets skyld skulle de også bidra som årsak til krigen, og det ble sagt meg at Norge skulle akte seg så ikke synden tok overhånd. Sosialistene hadde til den tid klart å gjennomføre en stor del av avvæpningen og gjort store innskrenkninger i landets forsvarsvesen. En følge av dette var at store mengder av svenske og norske menn nå fikk late sitt liv unødig, og at den framgang som det bare behøvdes litt til for å nå, uteble.
 
Franskmennene angrep Gøteborg. De angrep byen i ukevis med sterke luftflåter, som ved den tid var langt mer utviklet enn nå. Det var mange krigsredskaper og krigsmaskiner med i denne krigen, som ikke finnes nå. Flyvemaskiner og luftskip syntes i store svermer over byen. Luftskipene som franskmennene førte i slike masser ved bombardementet av Gøteborg, var konstruert i tre forskjellige deler eller lag under hverandre, etter som det syntes, og med store mellomrom. Hvis jeg oppfattet rett, så syntes de her og der å være forbundet med tynne stållinjer. Høyest oppe var en svært stor spolformet gassballong, under denne på en god avstand, kanskje en hundre meter eller så, en noe mindre ballong, og lengst nede en enda mindre. Disse luftskip kom i hele svermer eller flotiller, de lignet store tåkedotter og var innhyllet i røyk og utløste masser av granater over stedene nedenunder. Folk falt på Gøteborgs gater i store mengder. Merkelig nok var meget folk ute. Gøteborg, hvis største og viktigste del på den tiden lå vest om elven, fikk største delen forvandlet til en grushaug. Jeg så en mengde store graver etter falne svensker og nordmenn, som kjempet skulder ved skulder. På vestre siden av elven og utetter kysten utkjempedes de største og blodigste kampene. Franskmennene gikk her til angrep gjentatte ganger og mistet masser av folk. Men de landsatte ustanselig nye tropper og forsterkninger, mens svenskene og nordmennene ikke fikk noen nevneverdig unnsetning. Franskmennenes ressurser var likevel nesten uttømt da svenskene kapitulerte.
 
Ved en av de store gravene så jeg en gammel mann i grå frakk, som var Gøteborgs borgermester. Han var bedrøvet over at begge hans sønner, som var ingeniører, skulle falle i kampen for Gøteborgs forsvar, og han sa til meg: «Det hjelper ikke om to er rettferdige, når svenskene har syndet i den grad at Herren lar franskmennene seire. Europa trodde at Sverige og Norge skulle bli undertrykt, men Gud være lovet at han i sin nåde skånte oss.»
 
Et par krigsoppfinnelser, som etter hva det syntes, hittil hadde vært hemmeligholdt eller nyss oppfunnet, ble til uhørt nytte for svenskene ved deres forsvar. Særskilt var det en på det elektriske området, som svenskene var alene om i hele verden, og som gjorde at franskmennene falt i store mengder ved Gøteborg. Det var derfor ytterst lite som en hadde behøvd for at svenskene skulle seire, og hadde ikke landets øvrige forsvarsmidler vært så dårlige, så hadde hverken franskmenn eller russere fått bukt med svenskene. Den gamle mann sa til meg at hvis Sverige og Norge hadde kunnet holde ut fjorten dager til, så hadde hele den franske hæren blitt tilintetgjort. Og han sa videre at hadde franskmennene visst at svenskene hadde slike forskrekkelige våpen, så hadde de aldri våget å angripe. Samtidig ble også den tyske riksdag enig om å hjelpe oss.
 
Jeg så i denne sammenheng Vättern og strendene med landsbyer på begge sider. Jeg så et stort hus ovenfor Gøteborg, hvor solen skinte i vinduet, og marken utenfor var grønn som om sommeren.
Over hele den svenske vestkyst ned til Helsingborg og Malmø lå en tung røyk, og jeg hørte at også de byer som ligger her, ble utsatt for luftbombardement. Særskilt hørte jeg nevnt Helsingborg, Malmø og Lund som de byer som ble hjemsøkt.
 
Også Stockholm ble angrepet av luftflåter og fikk mange hus nedskutt, men lykkedes dog gjennomgående bedre i sitt forsvar enn Gøteborg. Luftforsvaret syntes her å være bedre ordnet og mer effektivt, bl. a. hadde svenskene her flere luftmaskiner til sin rådighet. Russerne falt inn i Sverige fra to steder. En avdeling gjorde innfall på Gottland. Jeg så russerne med sine masser gikk i land og oversvømte hele øya, likeledes Øland. På Gottland så jeg lange marsjkolonner av russiske tropper. Det hvilte tung røyk over hele øya. De landsteg sør om Stockholm, antagelig i nærheten av Västervik - jeg kunne ikke så nøye skjelne ut plassen - for å gå dels mot Stockholm og dels mot Gøteborg, for å komme franskmennene til hjelp. De kom imidlertid ikke lenger enn et stykke inn i Småland før svenskene kapitulerte ved Gøteborg.
Russerne angrep med sin andre avdeling i nord. De falt inn i Nord-Sverige med veldige masser, dels over Troneå, hvor en jernbane da var bygd, dels over Kvarken. Det gikk forunderlig lett for dem å komme fram. Hele Nord-Sverige ble erobret, og av de byer som ble verst hjemsøkte og utplyndret, hørte jeg Gevle bli nevnt. Jeg frykter for at sosialistene hadde gjort forræderisk trick ved Boden, da jeg ikke så slik motstand der som ved Gøteborg. I traktene nærmere og nord om Stockholm ble kjempet med stor voldsomhet og også med stor tapperhet fra svenskenes side.
 
I Norge innfalt russerne i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finnland opp til Enaresjøen og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog jeg så russerne sto tettstuvet i vognene. Landet var kupert. Det var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmanskkysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre fra søndre enden av Enaresjøen til et sted nord om denne sjøen.
 
Ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred så jeg den første store slaglinje og det første store slag. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig. Nordmennene, som ble slått, dro seg tilbake til traktene mot Porsangerfjorden. Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det inntatt nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest, og en slaglinje som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater, og krigsfolk som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer. Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå de falne spredt, på somme steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Jeg så også der to nålevende, men den ene var mitt søskenbarn, Helmer Johansen, som nå er 30 år, den andre var snekker Herman Paulsen fra Bergen. Mitt søskenbarn klagde over at flere av slekten var falt. Jeg ba Herren i ånden og spurte: «Er vår synd så stor at jeg og hele min slekt skal hvile her?» «Nei,» var svaret. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa: «Der kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag.» Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått og måtte vike langt sørover for russernes masser.
Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg de nevnte steder og slag. - Også i nord var det sommer. I Sør-Norge, sør om Kristiania i nærheten av svenskegrensen, kjempet også nordmenn og svensker skulder ved skulder. De franske krigsfartøyer og luftflåter foretok også angrep mot de norske kystbyer og forårsaket på sine steder svære ødeleggelser. Luftbombardementet strakte seg således langsetter hele den norske kyst i det sørligste Norge helt opp til Trondheim. Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Kristiania ble også nevnt som svært hjemsøkte, men ingen av de norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand. Den var helt og holdent i ruiner. Sverige og Norge måtte slutte fred mot sin vilje. Tapet for svenskene ble bare Gottland - eller Øland. Etter hva jeg minnes slapp svenskene å avstå noe av Norrland. Det rådet stor harme i Sverige over fredsslutningen. Det hadde bare behøvd et ytterst lite lodd i vektskålen for at både franskmenn og russere skulle ha tapt.
 
I og med Sveriges nederlag var Norges nederlag beseglet. Norge måtte avstå hele Finnmark og for øvrig alt land nord og øst for Lyngenfjorden. Det syntes som om Frankrike og Russland hadde tenkt å gå enda lenger, det så ut som det hadde vært russernes mening å legge under seg hele den nordre halvdel av den skandinaviske halvøya, og da jeg engstelig spurte Herren om begge land skulle gå til grunne, viste Herren på Lyngenfjorden og sa: «Så langt skal de komme og ikke lenger.» Herren sa til meg at han hadde bestemt grensene, og det ble sagt to ganger med bestemt røst at grensene skulle bli her for Norges vedkommende.
 
Handelen i Finnmark grensedistrikt var årsak til denne krig. Handelen i Finnmark hadde ved denne tid for en stor del overgått til russerne, og sørut hadde handelen for Norges og Sveriges vedkommende blitt vanskeliggjort ved innførselsforbud i de forskjellige land. Dette voldte stridigheter og bidro visselig også til krigen. Krigen ble åpnet av russerne, hvoretter franskmennene kom til deres hjelp.
Hele krigen syntes å være kortvarig. Den brøt ut på sommeren 1953 og syntes også slutte samme sommer eller i begynnelsen av høsten.
Ingen hadde kunnet hjelpe oss i denne nød, for Østerrike var uenig innbyrdes og Tyskland likeså.
Finnene hadde ikke deltatt i denne krig. De var som før nevnt hårdt undertrykte og hadde antagelig heller ikke tilgang på våpen.
 
Holland var opptatt med krig i sine kolonier i Øst-Asia, ellers hadde de hjulpet oss.
England hadde på den tid en blodig krig i Irland.
I Italia sto mange på bar bakke på grunn av forskjellige jordskjelv. Jeg syntes jeg hørte Vesuvs navn i forbindelse med fryktelige naturkatastrofer i Italia, som ble mer ødeleggende og voldsommere enn noensinne før. Store mengder av dette lands befolkning skulle komme på bar bakke. Særlig sto det ille til i 1953.
 
Det så ille ut for tyrkerne, og det så ut som ennå en Balkankrig hadde hjemsøkt Tyrkia.
Serberne var undertrykt og hadde det svært vondt.
Store skarer av jøder var ved den tid vendt tilbake til Jerusalem og sitt land.
Belgia hadde omtrent samme grenser mot vest som der hæren nå ligger. Jeg så grensene ved denne tiden, men da jeg forut spurte Herren om å få vite grensene bedre, hadde han svart: «Dem har jeg forbeholdt meg selv.» Størstedelen tilhørte Tyskland.
Også en stor del av Nord-Frankrike tilhørte Tyskland. Franskmennene hadde på den tid ikke Elsass-Lothringen. Tyskland hørte jeg hadde fått avstå en del av sine nåværende kolonier til Frankrike, som nå hadde store kolonier. Men jeg hørte av den gamle borgermesteren at franskmennene ikke hadde sin tidligere makt. Jeg hørte også Østersjøprovinsene som tyske. Men jeg hørte den gamle borgermesteren si: «Det var synd at det skulle gå så ille med Tyskland.»
 
Russland hadde på den tid ikke tsardømmets vidstrakte makt. Dets grenser var slik jeg tidligere hadde sett, altså med borttagelse av Ukraina, Polen og Østersjøprovinsene.
Jeg hørte videre at det fantes masser av kristne i Tyskland og England, men at Frankrike og Rusland var lette på Guds vektskål.
Det ble også i denne natt sagt meg hvordan årsveksten og sildefisket skulle bli i noen av de verste årene frametter. Jeg fikk kunnskap om tiden og stedet for årets fiskerier og så det foran meg likeså klart som om det var virkelighet. Likeså ble det fortalt meg hvor stor fangsten skulle bli og hvilke folk jeg skulle få med meg som høvedsmann på min båt.
 
Det ble sagt meg om sildefisket, at i 1914 og 1915 skulle det bli mest sild i Laksefjord, og fiskefartøyer skulle komme fra Kristiansands-kanten og nordetter. Jeg så en stor havn som det ellers ikke pleide være noe fartøy i, og nå syntes de hundrevis av fartøyer og fiskeskuter med lys.
 
År 1916 skulle det bli et elendig høyår på Finnmark. Jeg fikk vite at jeg skulle gi kreaturene småsild istedenfor riktig fôr, og at jeg skulle få denne småsild av fiskefartøyer som jeg hjalp. Jeg så også at vi skulle få høy sønnenfra i 1916, og at det var fare for at disse fartøy skulle torpederes på veien. Jeg så tyske undervannsbåter utenfor kysten, og så faren for høyfartøyene var størst i Kristianiafjordens munning, i Refsbotn og i Varangerfjordens munning. Jeg så også at jeg skulle få sykdom blant sauene. Et år skulle jeg bare få to lam igjen. Fisket skulle være dårlig for meg i 1915, da skulle jeg bare få 18 kroner, året etter skulle jeg få for 30 kroner i Kjelvik herred, og i 1917 skulle jeg bare få til å koke en gang. Alt dette inntraff også.
 
Jeg så også i denne natten at det skulle komme en ny sogneprest. Jeg så tydelig hans utseende. Han var liten av vekst med lyst ansikt og små mustasjer, og jeg hørte at han skulle komme om tre år. Ved tiden for hans ankomst gikk jeg ned til dampbåten og kjente igjen der i mengden den mann som jeg tidligere hadde sett. Jeg gikk til ham og spurte om han ikke var den nye sognepresten. «Jo,» svarte han, og ble forundret over hvordan jeg kunne kjenne ham, da han aldri hadde sett meg før.
 
Samme natt så jeg også den store Bergens-brannen, men kunne ikke få så grundig underretning om dette at jeg kunne varsle myndighetene i tide. Jeg hørte også Molde-brannen nevnt som oppsto straks etter.
Samme natt, 1907, fikk jeg også underretning om et stort nytt fartøy ved navn Titanic, som under sin første reise fra Europa til Amerika skulle støte på drivis og forlise. Ulykken var en av dem som kom nærmest foran verdenskrigen. I ånden ble jeg ført til den plass på Atlanterhavet nær den amerikanske kyst der ulykken inntraff. Rundt omkring på havet svømte her isflak av større eller mindre størrelser. Natten var mørk og fylt av tåke. Ut fra de tette nattetåker så jeg plutselig lys og de tente lanterner fra et fartøy trenge seg fram. Det nærmet seg hastig, og jeg fikk se konturene av en kjempestor dampbåt. Samtidig reiste der seg et veldig isfjell fra havet et stykke lenger borte i fartøyets kurs. Det raslet og smalt omkring fartøyet som gikk fram med en svært fart. Noen øyeblikk etterpå hadde ulykken hendt, og et veldig drønn trengte seg gjennom natten. Det store isfjell som jeg kort før hadde sett reise seg fra havet, var blitt rammet av dampbåten, som nå hurtig begynte å synke. Jeg ble grepet av en forferdelig angst, og samtidig begynte menneskene en fortvilet kamp i havet for sine liv. Jeg så hele denne begivenhet som i lyset fra en sterk lyskaster. Røsten sa meg at ulykken skulle komme som en straff for engelskmennenes hovmod. Blant passasjerene hørte jeg flere navn nevntes, og deriblant med særskilt stor tydelighet Astors, den amerikanske mangemillionæren. Jeg ble nemlig i ånden anmodet om å telegrafere til denne mann og til fartøyets rederi, og det ble sagt at han skulle være en av dem som skulle være blitt reddet, og siden skulle ha erstattet meg mine telegramomkostninger. Navnet på fartøyet så vel som på dets rederi og den by i England der dette var beliggende, ble nevnt meg med stor tydelighet.
 
Da jeg en hel del år etter dette syn hjemme i Lebesby fikk lese i avisene om det store fartøy som gikk av stabelen i England, og som fikk navnet «Titanic», ble jeg aldeles som lammet og sank ned i bønn til Herren at han måtte bevare fartøyet og menneskene som skulle med dette. Jeg ba siden flere ganger til Herren for dette fartøy, men unnlot å telegrafere, for dels var jeg svak i min tro og tenkte at ingen ville tro meg, dels trodde jeg at ulykken kunne avvendes gjennom min bønn. Men kanskje var min tro for svak.
 
Den natten da fartøyet forliste, natten mellom en søndag og en mandag i april måned, kunne jeg umulig få sove. Jeg kjente meg så engstelig, og erindret meg gang på gang navnet Titanic. Det sto for mine tanker så sterkt at jeg umulig kunne få den derifra. Jeg kjente meg ytterst ulykkelig for at jeg ikke hadde gjort min plikt og telegrafert. Jeg begynte da på nytt å be til Herren for fartøyet, men etter en stund kjente jeg at ulykken allerede var fullbyrdet. Det kjentes som om en kaldtvannsstyrt var slått over meg, og en isnende kulde gikk gjennom sjelen. Deretter kjente jeg en stille ro.
 
Jeg hørte også navnene på et par andre fartøyer som skulle gå under. Jeg husket «Empress of Ireland» og «Malmberget».
 
I forbindelse med synet om verdenskrigen fikk jeg også se en mengde fartøysenkninger og trefninger i Nordsjøen. Ved et tilfelle så jeg en masse store krigsfartøyer sammen i Nordsjøen, og jeg hørte det tyske slagskipet «Blücher» bli nevnt. Skipene gikk med en forferdelig fart, og store skumhvirvler syntes langsetter sidene på dem og bakom dem da de gikk fram.
 
Jeg så også en mengde fartøysenkninger og torpederinger langsetter den norske kyst, og hørte at det var særskilt fare for et par båter som skulle med høy og livsfornødenheter til Finnmark. Allerede i 1913 talte jeg med forsvarsminister Keilhau i Kristiania og oberst Melander i Stockholm om disse ting.
Da jeg i ånden hadde sett de store ulykker som under de kommende år skulle overgå verden, fikk jeg vite om meg selv og mine siste dager. Det ble sagt meg at jeg skulle bli hvit i hår og skjegg før jeg døde, og at jeg skulle dø en lett død. Likeledes fikk jeg vite at jeg skulle få det bedre på mine gamle dager. Røsten sa til meg videre at jeg hadde to veier å velge mellom. Den ene var å stifte familie, og det ble sagt meg hvordan min livsskjebne da skulle komme til å bli. Den andre var at jeg skulle gå ut i verden og bringe menneskene de underretninger og advarsler som Herren ville gi gjennom meg. Hvis jeg valgte denne vei, fikk jeg det løftet at Herren skulle bevare og velsigne meg. Den veien valgte jeg også siden.
 
Mot slutten sa Herren: «Du skal være forsiktig så du ikke faller i hovmod og kommer bort fra meg.» Jeg ba derpå til Herren at han måtte hjelpe meg under de kommende år, og gjennom sin Hellige Ånd underrette og undervise meg, så jeg ikke tok feil av tiden. Etter at Herren hadde lovet å oppfylle min bønn, forsvant synet, og jeg våknet med en kjensle av beven og tungt ansvar, men etter en stund kjente jeg også en mektig indre kraft og en stor ro. Klokken var fram mot fire om morgenen da jeg våknet.
Det var umulig for meg å få sove mer den natten. Jeg tenkte på de merkelige ting som jeg hadde opplevd, knepte på nytt mine hender i bønn til Herren. De følgende timer før dag tilbrakte jeg i bønn. Særskilt ba jeg for min brorsønn og for mennesker ute i verden.
 
Ved frokosten klokken åtte om morgenen var jeg sammen med gutten, men kunne umulig få meg til å si noe til ham om hva jeg hadde sett om natten. Det kjentes så ubeskrivelig tungt å behøve å gjøre det, og jeg ba i stedet tyst til Herren at han måtte være med ham og bevare ham. Jeg trodde også at Herren derigjennom skulle skåne ham.
Etter frokosten bega gutten seg av sted ut på sjøen uten at jeg visste noe om det, og uten at jeg hadde kommet meg til å advare ham. Han ble borte hele dagen, og ved firetiden om ettermiddagen, da jeg sto ute på bakken og hogg ved, kjente jeg det plutselig som om jeg hadde fått kaldt vann over meg. Jeg syntes jeg skulle kveles og kjente en sterk angstfull kamp i mitt indre og en oppfordring til bønn. Samtidig sto det klart for meg at ulykken nå hadde rammet min brorsønn og at han var omkommet. Jeg falt på kne i sneen der jeg sto og ba Herren være hans sjel nådig.
Etter en stund kjente jeg i mitt indre en stillhet og ro, det var som jeg forsto at dødskampen var slutt, og at min brorsønn ikke lenger var i live. - Det var storm på havet den dagen. Gutten hadde fulgt med en annen kar på sjøturen for å utrette et ærend lenger inne i fjorden. Ulykken hendte nøyaktig som jeg hadde sett den i synet den foregående natt.
 
Det var et hårdt slag for meg. De dager som fulgte var ubeskrivelig tunge. Jeg hadde jo helt fra gutten var liten vært meget knyttet til ham og likeledes han ved meg. Han var en god, begavet, arbeidsdyktig og glad gutt. Jeg har etterpå mange ganger angret at jeg ikke tok ham med meg inn i bønnkammeret den dags morgen og advarte ham, kanskje han da hadde levd nå. Men kanskje det ikke var Herrens vilje at han skulle leve.
Jeg tenkte etter den dag meget på de ting som jeg hadde sett i novembernatten, og ba stadig Herren at han måtte gjøre meg skikket for å vandre de veier han hadde i beredskap til meg.
Jeg snakket i de tidligere år ikke med noen om de ting jeg hadde sett. Ingen her oppe ville jo ha trodd meg. Man skulle antagelig bare ha hånet meg for de ting jeg snakket om. Den eneste gang jeg sa noe var på ettermiddagen samme dag min brorsønn hadde omkommet på sjøen. Jeg talte da om hva jeg hadde sett om ham den foregående natt, men ingen festet seg videre ved det. Man sa bare at jeg hadde drømt. Senere var det en gammel fisker hjemme i Lebesby, som jeg pleide å være meget sammen med, som jeg fortalte litt til, men heller ikke han festet seg noe nevneverdig ved det.
 
Imidlertid - tiden gikk. Jeg så hvordan det ene etter det andre gikk i oppfyllelse av det som var blitt åpenbart meg i 1907. Jeg ble forundret over de vidunderlige evner som var skjenket meg, og begynte å lese Bibelen fra perm til perm.
Det ble også mer og mer klart for meg at det som var sagt og vist meg om verdenskrigen den dystre novembernatten også skulle gå i oppfyllelse. De offiserer som jeg hadde sett i synet som mine arbeidssjefer på kartleggingen under de forskjellige somrer, kom den ene etter den andre.
Da den nest siste kom, var det sommeren 1913. På høsten samme år fikk jeg i mitt indre en åpenbarelse om at tiden nå var inne for meg til å reise av sted og underrette om de forestående verdensulykkene og spesielt verdenskrigen. Da jeg kjente at det var alvor, reiste jeg, etter som det var sagt meg at jeg skulle være borte over jul 1913, før jul til Kristiania for å advare regjeringen, men det var ingen som ville tro meg. Alle trodde visst at jeg var sinnssvak. Jeg fikk også anledning til å reise til Stockholm, men heller ikke der var det noen som trodde på mine syner. Det var tungt å ga på Kristianias og Stockholms gater og vite at innen neste jul skulle tusener av Europas unge menn ligge døde på slagmarken.
 
Jeg kom tilbake til Finnmark og så nye tegn. Det var i mai måned. Jeg befant meg da på Sværholt-halvøya. Det var midt på lyse dagen, da dette syn kom for mine øyne. Jeg så i ånden arbeidsplassen den kommende sommer, som jeg kjente igjen som borte i Kjellvik herred. Og jeg så små svartsmuskete menn komme springende til teltplassen og fortelle at verdenskrigen var brutt ut. Jeg så samtidig at solen ved Nordkapp sto knapt under horisonten, og forsto da at det måtte være i slutten av juli eller i begynnelsen av august. Da jeg kort etter dette syn fikk brev fra kaptein Knutsen, som var den 7. offiseren i rekken, at jeg skulle bli med på kartleggingsarbeidet for sommeren, forsto jeg at tiden nå var inne og synene fra novembernatten 1907 skulle gå i oppfyllelse.
 
Tiden gikk fort. Det ble sommer, og vi hadde knapt begynt kartleggingsarbeidet for sommeren, da små skjeggete menn, som jeg hadde sett i mitt syn, kom springende og kalte hjem offiserene fra arbeidet. De var utsendt av telegrafen.
Og så brøt verdenskrigen ut.

 

 
 
BIOGRAFI
SISTE ÅR OG DØD
-
Lebesbymannen, Anton Johansen, var født i Tarna sogn i Sverige, innenfor Mosjøen, 24. mai 1858. Han var den eldste av syv søsken. Av disse lever ennå tre, broren Nils, som har fedrenegården i Lebesby, ugift, og søstrene Sofie, gift med dampskipsekspeditør Pedersen, Lebesby, og Betty, enke etter lærer og kirkesanger Gjervig, Kjøllefjord.
 
Utenom et syn den ene søsteren hadde da faren døde, har ingen i familien hatt Antons synske egenskaper.
Anton hadde et kløktig hode, lærte tidlig å lese og skrive, og fikk stor leselyst. Som 18-åring flyttet han i 1876 sammen med sine foreldre til Lebesby i Finnmark, hvor de skaffet seg jord og heim. Ellers levde de mest av fiske.
 
Anton fortalte at han hadde sitt første syn i 26 års alderen, da han «i ånden» så to av brødrene drukne, samtidig som ulykken skjedde fire mil borte.
 
Flere ting visste de i Lebesby å fortelle om Anton Johansen lenge før han ble kjent som Lebesbymannen. Et av hans mange merkelige syner lyder slik:
Som ringer og kirketjener satt han en dag i stille bønn ensom nede ved døren i kirken og så på nattverdsgjestene, to unge mennesker, som nettopp gikk fram til alteret. Da hørte han en røst som tydelig sa: «Anton Johansen, du skal be for nattverdsgjestene.» Han vendte seg om for å se den som talte, men det var ingen bak ham, de få som var i kirken, var alle fremme ved alteret. Åtte dager senere døde det unge paret han skulle be for.
 
Om sine syner fortalte Anton: Da jeg ble forundret over min evne, begynte jeg for alvor å lese Bibelen fra perm til perm. Og ved slutten av hvert kapitel ba jeg om kjærlighet og ydmykhet. Slik fortsatte jeg i to år. Siden har jeg hørt og sett mange merkelige ting. Jeg er ofte blitt vekket av ånden med formaning om bønn for mennesker som har vært i nød, i stormer og orkaner som har rast på de forskjellige deler av jorden. En gang ble jeg vekket og formant å be for noen sjømenn som var ute i en orkan i de vestindiske farvann. Likeledes er jeg i ånden blitt underrettet om de store vulkanutbrudd ved St. Pierre, Messina, San Francisco og andre steder. Jeg har etter de forskjellige åpenbarelser alltid sett etter i avisene om det har stemt, og det har alltid vist seg at det har hendt slik jeg har sett det.
 
Det var en mann hjemme i Lebesby som jeg en dag ble sterkt formanet å be for. Jeg så likeledes en mørk skygge over ansiktet på ham. Han døde noen år senere. Denne skygge over ansiktet bruker jeg å se på folk som snart skal dø eller omkomme, særlig de som skal omkomme på sjøen. Det har aldri hendt at tegnet har vist seg feilaktig.
 
Jeg har også sett mennesker med Kains merke. Det består av en bred, svart rand over nesen og bort mot ørene. Dette merke har jeg sett på mennesker som har begått mord. En dag da jeg skulle gå til et hus i nabobyen, stanset jeg plutselig på veien og kjente en stor angst i min sjel. Et stykke fra meg sto en mann nedlutet og hogg ved. Jeg ble formanet i ånden til å be for mannen, og jeg foldet mine hender og ba at Gud skulle være ham nådig. Da jeg gikk fram og forbi ham, så jeg den svarte randen fra nesen og bort mot ørene. Jeg undredes på hva det skulle bety, for det var første gang jeg så dette. Da hørte jeg en røst som sa at det var Kains merke. Noen dager etter ble mannen grepet og ført til Finnland for å få sin straff for et rovmord han hadde begått.
 
En annen gang, da jeg satt sammen med en del bryllupsgjester ved middagsbordet, så jeg plutselig over ansiktet på en ung mann som jeg kjente, samme merke. Jeg ble forferdet og undret på hvordan dette kunne henge sammen, for jeg hadde aldri hørt noe slikt om den mannen. Mens vi satt der, kom en lensmannsbetjent og hentet ham. Han hadde vært med på et forsøk på å forgifte en mann, og nå var det oppdaget.
Samme merke har jeg sett på et par personer i Kristiania og Stockholm, og jeg har hørt at disse personer har vært mistenkt for mord, men at man ikke har hatt tilstrekkelig bevis mot dem.»
 
På sine mange reiser kunne den synske evne og bevisstheten om denne gi seg mange pussige utslag. I en jernbanekupé traff han en gang sammen med en konsul-frue, som i likhet med så mange andre ba Lebesbymannen om å spå hennes framtid, og spurte om han kunne se noe på henne. Anton så hurtig på henne og svarte: «Jo, på forbrytere pleier jeg å se en stor sort strek over ansiktet, men det ser jeg ikke på Dem.» Han fikk ikke flere spørsmål av det slaget.
 
Som den pliktoppfyllende mann Anton var, fikk han flere tillitsverv i sin kommune. Han var i en årrekke medlem av Lebesby herredsstyre og kirketjener i over 30 år. I 26 somrer var han assistent ved Den geografiske oppmåling i Finnmark. Han ble benyttet som bærer, da han samtidig var en sterk og arbeidsvillig kar.
 
Kaptein Einar Halle, som var sjef for oppmålingen i 1898, har gitt et utsagn om ham at han «har stått for oppmålingsoffiserene som et fenomen».
Det som særpreget Anton Johansen, var hans kolossale arbeidsiver og tro på at arbeidet var det eneste som holdt i livets kamp ved siden av «bønn og gudsfrykt». Hans stol i Lebesby kirke sto aldri tom så sant han var hjemme. På den plass i kirken hvor han pleide å be, vises ennå merker etter knefallet.
Etter hjemkomsten fra Tyskland levde Anton Johansen en tid i Lebesby.
 
Som den virksomme og kjente Lebesbymannen følte han kanskje nå at livet hjemme i bygda ble noe ensformig. En tid etter reiste han igjen til Oslo, hvor han de siste år bodde hos søster Agnes, som drev privat forpleining. Som han hadde hørt i sitt syn fikk han det her «bedre på sine gamle dager», og han ble «hvit i hår og skjegg før han døde».
 
Lebesbymannen døde i 1928, 70 1/2 år gammel. I kringkastingen ble det holdt minnetale over ham, professoren som holdt minnetalen, kalte ham «en pekefinger opp mot Gud».
Etter sitt eget ønske ble han begravd på Lebesby kirkegård. Det ble en stor og høytidelig stund for Lebesbyfolket. Hele den vidstrakte bygd fulgte ham til graven. Bygda var stolt av sin sønn, om det enn var en underlig sønn den hadde sendt ut til berømmelse. Det kom kranser fra mange steder, fra Stockholm kom en kostbar laurbærkrans i sølv.
I begravelsen forrettet sognepresten til Lebesby og Kjøllefjord, nå sogneprest i Alstahaug, H. Åndstad. Sogneprest Åndstad forteller at han regner det for sin største opplevelse at han fikk forrette ved Lebesbymannens grav.
 
Sognepresten talte over den betegnende tekst: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, ti mine øyne har sett din frelse» (Luk. 2, 29-30). Med sogneprestens tillatelse hitsettes siste del av talen ved Lebesbymannens båre:
"Vi er samlet ved Anton Johansens båre. Jeg vil gjerne få gi ham et skussmål som kan formes så enkelt, men som dog inneholder noe av det største som kan sies om et menneske: Han var en ydmyk mann. Det høver dårlig å si de vakre ord nå når han ligger i sin grav. Men det skal være som et ord til oss, for at vi skal lære noe av hans ord.
Stillferdig var hans vei. Aldri ga han seg selv æren for de evner som Gud hadde gitt ham. Han anså dem som gaver fra den Herre Jesus. I barnslig tro åpnet han seg for det og bar sine syner fram som bud fra den evige Gud. Det kostet ham megen spott, fordi menneskene er slik at de står uforstående ansikt til ansikt med det særegne og merkelige. Mange var det som sa at han var en rar mann. Ikke fullt så mange forsto at han var en from, Gudhengiven mann.
Han foldet i barnslig tro sine hender, og ba for land og styre, for fyrster og verdens riker. Det skal nevnes med takk her ved hans båre.
Der skal bringes ham en takk fra hans nærmeste, en takk fra alle kjente og ukjente venner som lærte å holde av denne stillferdige og ydmyke mann. Og så en takk fra denne kirke. Han ønsket å få hvile i Finnmarks jord.
 
Her i Lebesby var han kirketjener og røktet sin stilling med troskap. Gud lønne hans sjel i sitt evige rike.
Så lyser vi Herrens fred over ditt minne. Hvil i fred i Finnmarks jord."

 

Sølvkransen har en tid vært hengt over Lebesbymannens plass i kirken. For tiden oppbevares den i hans hjem, hvor hans bror Nils verner om den. Den oppbevares i samme eske som den kom i fra Stockholm. Min hjemmelsmann forteller at broren, da han viste den fram, var beveget og hadde tårer i øyekrokene.
Sølvkransen var også laurbær til Lebesbymannen for udødelig berømmelse. Den bærer på to store silkesløyfer i de svenske nasjonalfarger følgende inskripsjon i gull:

 

                «Du var ärlig ödmjuk,
                offervillig inn i döden.
                I en världen
                av kortsynthet og feghet
                var ditt liv
                en himmelsk solstråle.
                Ditt minne skal aldri dö.
                Vännerna i Stockholm.»

 

Lebesbymannen sine syner

   

 Anton Johnsen

eller " Lebesbymannen " som han ble kalt ble født i Tarna i svensk Lappland den 24. mai 1858. Foreldrene var jevne arbeidsfolk, og barna måtte tidlig lære å arbeide. Ca. 1874 flyttet familien til Lebesby i Norge. Anton Johnsen vokset opp i en jevn arbeidsmanns familie, hvor gudsfrykt og nøysomhet satt i høysetet. Selv drev han på med fiske og jordbruk sammen med sine brødre. Det var dårlig med litteratur i Lebesby, derfor ble Bibelen hans eneste og kjæreste lesning. Da han var syv år gammel var han ute i skogen og passet på sauene og kuene til sine foreldre. Plutselig sto en bjørn overfor han, men Anton bare foldet sine hender og begynte å be. Bjørnen ble bare stående og se på han, deretter snudde den seg bort og vandret inn i skogen. Både på 1700 og 1800-tallet var det en del mennesker som ble slått i hjel av bjørnen i Finnmark. Han lovte sin mor at han aldri skulle forsømme morgen og aftenbønnen så lenge han levde.

  

Sitt første syn fikk han da han var 26 år gammel :

Det var langfredag natt i 1884 at han hadde sitt første syn. I et syn fikk han se sine to brødre omkomme på sjøen ved et skjær som lå ca. 4 mil fra hans hjemsted. Han fikk ikke sove den natta ulykken skjedde, han visste at noe var i ferd med å skje og begynte å be. I ånden fikk han se sine to brødre ligge på sjøbunnen, og en røst sa : "Se, der er dine brødre." Han kjente stedet veldig godt igjen, for han hadde ofte vært der og fisket. Om morgenen var ulykken skjedd.

Noen år senere satt han i Lebesby kirke, da han plutselig kjente en sterk kraft som omsluttet ham, og han hørte en røst som talte inn i hans høyre øre, som sa : "Anton Johansen, du skal be for nattverdgjestene!"

Det var 6-8 mennesker i kirken, deriblant et nygift par. Alle var samlet ved nattverdsbordet. Han ville snu seg dit hvor røsten kom fra for å se hvem som talte til ham. Men i det samme kom det et blendende sterkt skinn som hindret ham fra å løfte øynene for å se. Åtte dager senere druknet det unge ekteparet som han spesielt hadde kjent advarselen og forbønnen gjaldt.

 

Jesus på korset

I et annet syn så Anton Johansen Jesus på korset. Det var det døde, gjennomstukne Kristi legeme, omstrålet av et overveldende lys. Fra hans høyre side talte Herren til han og sa : " Slik så jeg ut da jeg led for dine og all verdens synder. Du skal ikke være forsagt eller mismodig, du skal utføre hva jeg sier til deg." Han fryktet at det muligens var fristeren som sto for ham, men Herren kjente hans tanker og sa : " Frykt ikke, fristeren får ikke bære tornekronen." Han kjente nå at hans sjel fyltes av stor kraft, og han fikk visshet om at det var Frelseren han sto ovenfor. Armene var utstrakt med grove jernnagler gjennom hendene. Ansiktet var magert og delevis forvridd av smerte. Nedetter kinnene rant det bloddråper i lange mørke strimer. Ansiktsfargen var solbrent og mørkaktig. Håret var sort, middels tykt og det var strøket bakover og hang midt ned på halsen. Tornekronen satt med taggende dypt trykket inn i hodet og pannen. Øynene var middels store, fargen på øynene kunne jeg ikke se, pannen var høy og ganske bred. Kroppen var mager og nesten naken. Og ut fra såret i siden rant det blod. Gjennom føttene var det slått en kraftig jernspiker, og under dem var det et trestykke til fotsåle. Han oppdaget ingen inskripsjonstavle over hodet og korset lignet ikke de vanlige avbildningene. Det lignet mer en stor T.

Da Anton Johansen så han på korset, omstrålet av herlighet, sank han ned i ydmyk bønn. Han bad han om å hjelpe seg i de årene som kom.

 

 

Kains merke

Om sine syner fortalte Anton : Da jeg ble forundret over min evne, begynte jeg for alvor å lese Bibelen fra perm til perm. Og ved slutten av hvert kapittel ba jeg om kjærlighet og ydmykhet. Slik fortsatte jeg i to år. Siden har jeg hørt og sett mange merkelige ting. Jeg er ofte blitt vekket av ånden med formaning om bønn for mennesker som har vært i nød. Ofte i stormer og orkaner som har rast på de forskjellige deler av jorden.

En gang ble jeg vekket og formant å be for noen sjømenn som var ute i en orkan i de vestindiske farvann. Likeså er jeg i ånden blitt underrettet om de store jordskjelv ved St. Pierre, Messina, San Francisco og andre steder. Jeg har etter de forskjellige åpenbaringer alltid sett etter i avisene om det har stemt. Og det har alltid vist seg at det har hendt slik jeg har sett.

Det var en mann hjemme i Lebesby som jeg en dag ble sterkt formanet til å be for. Jeg så også en mørk skygge over ansiktet hans. Han døde noen år senere. Denne skygge over ansiktet bruker jeg å se på folk som snart skal dø eller omkomme.

Særlig de som skal omkomme på sjøen. Det har aldri hendt at tegnet har vist seg feilaktig.

Jeg har også sett mennesker med Kains merke. Det består av en bred svart rand over nesen og bort med ørene. Dette merke har jeg sett på mennesker som har begått mord.

En dag da jeg skulle gå til et hus i nabobyen, stanset jeg plutselig på veien og kjente en stor angst i min sjel. Et stykke fra meg sto en mann nedbøyd og hogg ved. Jeg ble formanet i ånden å be for mannen, så jeg knepte mine hender og ba at Gud skulle være han nådig. Da jeg gikk fram og forbi ham, så jeg den svarte randen fra nesen og bort mot ørene. Jeg lurte på hva det skulle bety, for det var første gang jeg så dette. Da hørte jeg en røst som sa at det var Kains merke.

Noen dager etter ble mannen grepet og ført til Finland for å få sin straff for et rovmord han hadde begått.

En annen gang da jeg satt sammen med en del bryllupsgjester ved middagsbordet, så jeg plutselig over ansiktet på en ung mann som jeg kjente, samme merke. Jeg ble forferdet og undret på hvordan dette kunne henge sammen, for jeg hadde aldri hørt noe slikt om mannen. Mens vi satt der kom det en lensmannsbetjent og hentet han. Han hadde vært med på et forsøk å forgifte en mann, og nå var det oppdaget. Samme merke har jeg sett på et par personer i Kristiania og Stockholm. Og jeg har fått hørt at disse personer har vært mistenkt for mord, men at man ikke har hatt tilstrekkelig bevis mot dem.

 

 

Lebesbymannens egen beretning

Om ettermiddagen den 13. november 1907 følte han seg usedvanlig trett, og gikk derfor tidlig til sengs. Han sovnet straks han hadde lagt seg. Like etter midnatt ble han vekket av en røst som talte til ham og sa : "Deg skal gis å få vite himmelrikets hemmeligheter. Den første ulykke som skal ramme deg, er at din brorsønn skal drukne i morgen." Samtidig følte han seg omstrålet av et overveldende himmelsk lys, og følte seg løftet opp til en atmosfære av ubeskrivelig renhet. Skinnet var så sterkt at det nesten blendet ham. Og da han forsøkte å vende hodet mot det sted hvor røsten kom fra, for å se hvem det var som talte, følte han seg så uverdig at han bøyde hodet i bønn. Og samtidig følte han en himmelsk lykke gjennomtrenge sin sjel, og han forsto at det var Jesus som talte til ham.

I ånden ble han ført til det sted hvor ulykken med hans brorsønn skulle skje. Han så og gjenkjente den mann som sto ved roret da hans brorsønn ble kastet overbord av stormen. De skulle svinge forbi en odde, da de slo roret over for fort. Seilbommen ble kastet over med slik fart at den unge mannen ikke kom seg vekk i tide, men ble slått overbord.

I det samme øyeblikk som han falt over bord, så Anton Johansen ham iført en ren hvit drakt. Denne ulykken gjorde et sterkt inntrykk på Anton Johansen. Frelseren fulgte ham på hans høyre side.

Alt omkring ham var et eneste lyshav av ubeskrivelig skjønnhet. Ved frokosten kl. 8 om morgenen var jeg sammen med gutten. Men jeg klarte ikke å få meg til å si hva jeg hadde sett den natten. Det kjentes så ubeskrivelig tungt å behøve å gjøre det. Jeg ba i stedet stille til Herren at han måtte være med ham og bevare ham.

Etter frokosten dro gutten ut på sjøen. Uten at jeg visste noe om det. Og uten at jeg hadde fått advare ham. Han ble borte hele dagen. Og ved fire-tiden om ettermiddagen da jeg sto ute og hogg ved, kjente jeg det plutselig som om jeg hadde fått kaldt vann over meg. Jeg syntes som om jeg skulle kveles og jeg kjente en sterk angstfull kamp i mitt indre og en oppfordring til bønn. Samtidig sto det klart for meg at ulykken nå hadde rammet min brorsønn. Jeg falt på kne i sneen der jeg sto og ba Herren være hans sjel nådig. Etter en stund kjente jeg i mitt indre en stillhet og ro, og jeg skjønte at dødskampen var slutt.

Det var storm på havet den dagen. Ulykken skjedde nøyaktig som jeg hadde sett det i synet den foregående natt. Det var et hardt slag for meg. De dager som fulgte var ubeskrivelig tunge. Jeg har angret mange ganger etterpå at jeg ikke tok og advarte han den morgenen.

  

Titanic forliser

November natten 1907 fikk han også beskjed om at et stort skip ved navn "Titanic" skulle gå på et isfjell og forlise på sin første reise fra Europa til Amerika.

I ånden ble han ført til den amerikanske kyst hvor ulykken skjedde. Rundt på havet fløt det store isblokker. Plutselig så han lysene og de tente lanterner fra et skip trenge frem av nattemørket. Det nærmet seg hurtig og han så at det var en kjempedamper. Samtidig så han et isfjell på havet lenger fram. Rett etterpå var ulykken skjedd. Og et veldig drønn trengte gjennom natten. Damperen begynte straks å synke. Han ble grepet av en forferdelig angst, da han så menneskene ligge i sjøen og kjempe fortvilet for livet. Hele denne hendelsen så han likesom i lyset av en lyskaster.

Røsten sa at ulykken kom som straff for englendernes hovmod. Han hørte flere av passasjerenes navn ble nevnt, tydelig hørte han navnet "Astors" den amerikanske mangemillionær.

Han fikk beskjed i ånden om å telegrafere til denne mannen og skipets rederi. Men han gjorde ikke dette. Dels fordi han var for svak i sin tro, dels fordi han mente at ingen ville tro ham, dels fordi han trodde at ulykken kunne avverges gjennom hans bønner.

 

 

Den natten skipet forliste,

natten mellom en søndag og mandag i april, fikk han ikke sove. Han følte en veldig uro. Og navnet "Titanic" kom gang på gang for ham. Han var veldig ulykkelig fordi han ikke hadde telegrafert. Han begynte nå å be for skipet, men en stund etterpå følte han at ulykken allerede var skjedd. Det føltes som om noen hadde slått en bøtte med kaldt vann over ham, og en isende kulde gikk gjennom hans sjel. Deretter ble han rolig igjen.

Den samme natten fikk han også høre navnet på to andre skip som skulle gå under. Navnene var "Empress of Ireland" og "Malmberget".

I januar 1912 traff han i sin hjembygd to matroser fra "Malmberget" og kjente seg oppfordret til å be for dem. Dette gjorde han i stillhet og bad dem vende seg til Herren og være forsiktige på sjøen.

I desember 1913 gikk "Malmberget" under, og begge matrosene var med.

 

 

Synet november natten 1907

De ulykker som skulle komme over verden, så og hørte jeg på forskjellige måter.

I ånden ble jeg ført til de forskjellige stedene der hendelsene skulle inntreffe. Disse kjente jeg igjen, og oppfattet like tydelig som om jeg som skolegutt hadde sittet bøyd over min morbrors kart.

Jeg så framfor meg en lang rad av årstall framover i tiden, og ved siden av årstallene i denne store tidskalender, så jeg angitt begivenhetene som skulle hende. Alle hendelser ble nevnt for meg i rekkefølge framover i tiden. Og der jeg ikke fikk bestemte årstall eller tidspunkt angitt, fikk jeg sikre ledertråder i begivenhetene selv.

Røsten som talte til meg var mild og tydelig. I ånden fikk jeg se de offiserer som jeg under de nærmeste syv år skulle ha som sjefer på oppmålingsarbeidet i Finnmark.

Jeg så dem med karter framfor seg, samtidig omtaltes deres navn for meg , og for hvert navn nevntes et årstall. Jeg fikk også vite i hvilke trakter jeg skulle være for hvert år under dette arbeidet.

Det var blant annet i Karasjok, Porsanger og Laksefjord herreder.

Offiserenes navn var: Kaptein David Ebbesen, kaptein T.Herzberg, løytnant Sandvik, løytant Hven, kaptein Solberg og kaptein Riber. Denne åpenbarelse fikk jeg som tegn på at verdenskrigen skulle komme etter syv års forløp.

Den syvende offiseren skulle hete Knutsen. Det ble sagt meg at det år som jeg var sammen med ham om sommeren, skulle jeg ikke være hjemme julen etter og at innen neste års jul skulle verdenskrigen ha brutt ut for menneskenes ondskaps skyld.

  

Jeg så i ånden fra min hjembygd og ble ført gjennom det opplyste rommet bortover store vidder av Europa. Jeg så først den plass der jeg skulle arbeide da krigen kom. Jeg så derfra solen i nordvest ved den tid på døgnet da den bare var et par timer under horisonten. Og dermed forsto jeg at krigen skulle bryte ut i slutten av juli eller begynnelsen av august. Jeg så teltet som vi hadde slått opp på arbeidsplassen på vestsiden av Porsangerfjorden.

Jeg så små skjeggete menn komme springende til teltet. De var utsendt av telegrafen for å kalle oss hjem og underrette oss om krigen.

Anton Johansen fikk se hele den 1.verdenskrig. Og han ble i ånden ført til frontene både i øst og vest. Han fikk også høre om store indre uroligheter i Tyskland og flere andre land. (Om fredsslutningen i 1918 fikk han først høre i krigsåret 1917.) Herren sa : "For menneskenes ondskap skyld skal verdenskrigen komme. Men du skal gjøre hva du kan for å underrette og advare keiser Wilhelm, at han ikke måtte la seg forlede til å gå med på krigen. Du skal være mitt vitne. Du skal stå frem for den norske regjering og for stortinget i Kristiania - Stockholm - Berlin og keiser Wilhelm."

 

 

Over England skal det komme store lidelser.

Røsten sa til meg at "England sto foran en avgrunn, og holdt på å styrte ned i. Dette landet skal bli veldig ydmyket. Det skal få opprør i India, som ender med Indias frigjørelse. (Det skjedde i 1947, 19 år etter Anton Johansens død.)

England skal også få opprør i andre av sine kolonier, og glad kan England være om det mister bare India.

Englands framtid synes særdeles mørk. Gjentatte ganger nevntes Englands navn i forbindelse med store ulykker."

 

 

Amerika

Om Amerika hørte jeg Herren sa at fem store kriger ventet dette landet i fremtiden. Hvorav et par overordentlig voldsomme borgerkriger, som resulterte i at Amerika ble sprengt i fire eller fem mindre forbundsstater.

(Siden 1907 har USA vært med i disse kriger : 2. verdenskrig, Koreakrigen, Vietnamkrigen, og Gulfkrigen)

Det var en hel del jeg fikk vite om Amerika, men da disse hendelsene vedkom oss mindre, la jeg meg dem ikke så nøye på minnet.

Noe nøyaktig tidspunkt for disse hendelser kan jeg derfor ikke erindre meg.

 

 

Sosialismen

Sosialismen brøt igjennom i de skandinaviske land til fullstendig seier. For to av de nordiske land hørte jeg ordet "revolusjon" ble nevnt. Men den syntes å ha gått for seg uten blodsutgytelse, for ingen steder så jeg noen trefninger eller stridigheter med våpenmakt.

I det mindre landet kom omveltningene først. I forbindelse med disse begivenheter hørte jeg kong Gustaf av Sveriges navn ble nevnt. Noe nøyaktig tidspunkt minnes jeg ikke at jeg fikk i denne sammenheng.

Jeg hørte bare at omveltningene i begge land kom før den fransk-spanske krig.

I Sverige brøt sosialismen gjennom senere enn i de øvrige land.

 

 

Nye farlige sykdommer

Etter verdenskrigen skal det komme sykdommer som man før ikke kjente til, og legene skal stå maktesløse overfor dem. Disse sykdommer skal herje voldsomt blant menneskene.

Spesielt skal Frankrike lide hardt under disse og miste mye folk.

En lungesykdom skal herje veldig og kreve mange ofre, særlig i Sverige. Der så jeg tett med svarte kors over hele landet.

Neste sykdomsperiode kom etter den engelsk-indiske krig. Nye ukjente sykdommer av voldsom art oppsto. De var farligere enn alle andre som tidligere har gått over jorden.

De utbredte seg over hele verden og krevde forferdelige offer av mennesker. (AIDS?) Ikke noe botemiddel kunne stå imot dem.

Særlig herjet de i Russland, for røsten sa at disse og andre sykdommer skulle hjemsøke Russland for dets store ugudelighets skyld.

En av de farligste besto i at folk ble blinde og sinnssyke. For dem som ble angrepet av denne sykdom, var det svært farlig å nyte alkohol.

Den tredje store sykdomsperioden kom etter den spansk-franske krigen. Det var delvis en ondartet lungesykdom. Men også nye og ukjente sykdommer oppsto i forbindelse hermed.

En av dem var en stygg hudsykdom, noe spedalsk liknende, som forårsaket oppløsning av legemet (Ebolaviruset?)

I Spania og Frankrike herjet de verst. Men siden utbredte de seg over hele Europa og store deler av den øvrige verden.

Frankrike mistet i denne sykdom store masser av sin beste ungdom.

Også i de skandinaviske land gjorde alle disse sykdommer voldsomme inngrep, og røsten sa at "det skulle merkes på befolkningstallet."

 

 

Naturkatastrofer

Naturkatastrofer oppsto i flere deler av verden. Og i jordens indre begynte flere steder en urolig virksomhet. Store jordskjelv og veldige vulkanutbrudd hjemsøkte de forskjellige områder av jorden, og delvis steder som tidligere alltid har vært jordskjelvfrie områder.

Da jeg hadde sett verdenskrigen og alle de ulykker og lidelser den skulle føre med seg over folkene, ble jeg i ånden ført til landene og kystene omkring Nordsjøen, hvor disse ulykker ble åpenbart for meg.

Island var et av de første navn jeg hørte i forbindelse med jordskjelvene. Men om det var her eller på bunnen av Nordsjøen, som ulykken hadde sitt opphav, det oppfattet jeg ikke så klart.

Jeg ble svært forundret når Herren nevnte disse stedene. For jeg visste jo at dette ikke var det område på jorden der vulkaner og jordskjelv pleide å forekomme.

Men Herren nevnte navnene med bestemthet flere ganger. Og at jeg virkelig ikke hadde tatt feil forsto jeg ennå mer, da jeg straks etter fikk se hele ulykken og de steder som ble hjemsøkt av denne.

Ulykken rammet alle Nordsjøstater. Men ikke noe land ble så hardt hjemsøkt av den som England.

Røsten sa også at ulykken skulle komme pga. Englands hovmodighet.

 

 

Det hvilte skumring over samtlige nordsjøstater. Og ingen stjerner lyste på himmelen. Fra sjøen blåste en sterk vind. Og i de norske fjell hadde snøen enda ikke begynt å falle for året. I ånden ble jeg ført til traktene ved Trondheim.

Jeg sto på stranden og så utover havet, da grunnen med en gang begynte å skjelve under meg. Husene inne i Trondheim dirret som løv, og et par høye trebygninger falt når stranden styrtet sammen.

Straks deretter hørtes et veldig drønn ute fra havet, og en veldig styrtfjord kom rullende med voldsom fart og slo mot fjellveggen.

På de lavtliggende steder fortsatte den innover stranden. Flodbølgen oversvømmet store deler av byen og forårsaket stor skade.

Store lager falt sammen og ble skylt bort av bølgene.

Oversvømmelsene strakte seg langs hele norskekysten, helt fra Sør-Norge og opp til traktene ved Bodø. Og jeg hørte navn på flere av de byer som ligger her. Da jeg i ånden hadde sett den skade som ulykken gjorde i mitt hjemland, så ble jeg i ånden ført til de store byer ved Englands østkyst. Der ulykken gjorde voldsomme ødeleggelser.

Hele østkysten og store strekninger langt inn i landet ble her oversvømt.

Særskilt byen Hull og traktene der omkring ble stygt ramponert.

Skottland ble hardt rammet. Og det syntes som om en stor del av dette landet sank i havet.

Lenger sørpå fikk jeg se London. Det viste seg at London var den by i England hvor ulykken hadde størst omfang. Havner og kaier ble fullstendig ødelagt.

En stor mengde hus hadde styrtet sammen, og i vannet syntes masser av flytende vrakgods. Flere fartøyer hadde forlist i havnen, og noen var til og med blitt slengt opp blant husene på land. Det ble for England en ulykke hvis like det aldri før hadde sett.

 

Ute på havet forliste en mengde fartøy, og mange sjømenn omkom. En stor mengde av fisken og silden i havet fløt døde omkring blant bølgene i store stimer.

Flodbølgen fortsatte inn i den engelske kanal. Og ødela her havner og byer på begge sider.

Spesielt hørte jeg den franske byen Rouen ble nevnt.

Også et par steder på Frankrikes nordkyst, som jeg nå ikke husker navnene på.

Videre hørte jeg store deler av Holland og Belgia samt den tyske nordkyst nevntes som hardt hjemsøkte steder. Blant de verst utsatte byene hørte jeg Antwerpen og Hamburg nevnt.

Hamburg fikk jeg også se , og det så ut som om denne byen, nest etter London, var den hardest hjemsøkte. Jeg hørte også nevnt at store varelagre her gikk tapt.

Danmarks nord og vestkyst og de havner og byer som ligger her, og hele den svenske vestkysten fikk en sterk føling med ulykken.

På svensk side hørte jeg Gøteborg, Malmø og Helsingborg ble nevnt. Også i Østersjøen og ned mot middelhavet trengte flodbølgen. Men skadene var antagelig ikke så store her, for på disse stedene hørte jeg ikke noe navn bli nevnt, og synet viste seg her utydeligere

 

 

Orkanen

Omtrent samtidig med vulkanutbruddet, fikk jeg i ånden se en veldig orkan som strakte seg over to verdens hav. Da den ble vist for meg, omtrent samtidig som orkanen, så er jeg ikke helt sikker på hvilken av ulykkene som kom først. Det var ikke så lett å skjelne, men etter hva jeg tror, kom vulkanutbruddet først.

Hvorvidt disse ulykkene hang sammen med hverandre kan jeg ikke si. Det var antagelig høst eller vår da denne ulykke kom, for ingen steder så jeg sne på marken.

I ånden ble jeg ført til Stillehavet og områdene omkring Panamakanalen, hvor denne orkanen oppsto. Navnene på disse områdene ble fortalt meg med stor tydelighet. Og fra min plass i rommet kunne jeg med stor tydelighet skjelne landets karakter og form. Det var bl.a. veldige fjellstrekninger, steinete landskaper og øyer. Orkanen raste med voldsomhet fra disse områdene, og nordøstoppover det amerikanske kontinent. Det for over kyststatene med deres millionbyer, plantasjer, havner og store anlegg og raserte dem med stor voldsomhet.

Bygningene ble kastet over ende i massevis, og i de store plantasjestatene ble alt rasert. Markene ble satt under vann av havet som i mektige bølger skyllet over land.

Fartøy forliste og ble kastet på land. Havnene og varelagrene ble i den grad ødelagt, at røsten sa til meg at det var et spørsmål om de noen gang kunne bygges opp igjen.

Av plantasjene ble det særlig nevnt Virginia, og statene omkring den Meksikanske bukt, og særlig Florida.

Orkanen raste over Mississippidalen, og fortsatte opp imot de store sjøer. Chicago, Minneapolis, Washington og New York ble omtalt som hardt hjemsøkte. Der oppsto det eksplosjoner og brannkatastrofer i et omfang som jeg ikke hadde trodd var mulig.

Himmelen lignet på disse steder et eneste flammehav. Alt var innehyllet i røykskyer, i den siste byen så jeg ruiner etter sammenstyrtede hus. Stormen jaget forferdelig gjennom gatene og de store skyskraperne svaiet som siv for vinden.

En russisk hær kom fra Sibir over Beringstredet til Alaska og Canada, samtidig som disse fryktelige eksplosjoner skjedde i byene. Men den russiske hæren nådde ikke langt. Det var også grunnen til at Amerika ikke kunne sende hjelp til Europa.

 

Anton Johansen spekulerte mye over hva det kunne være som forårsaket disse katastrofer, nesten samtidig i England og USA. Han kjente ikke til atombomben og dens fryktelige virkninger i 1907. I dag vet vi at atombombens enorme eksplosjoner ikke bare fremkaller store brannkatastrofer, men også forårsaker forstyrrelser i de høyere luftlag, slik at de utløser voldsomme stormer. Og for oss i dag må russernes strategi forekomme ganske logisk. Samtidig med lyninvasjon i Europa, vil det være av største betydning for dem helt fra starten å lamme både England og USA, og dermed prøve og hindre dem i å komme det invaderte Europa til unnsetning.

 

 Fra Canada fortsatte så orkanen over hele Atlanterhavet, mot Europa. Den raste over Spania, Frankrike og Marokko, inn i Middelhavet og inn mot Russland. Også over England gikk den fram med stor voldsomhet og fortsatte opp mot de skandinaviske land. En mengde sjømenn og fartøy gikk under. Jeg hørte røsten sa: "Det er synd på sjøfolkene."

 

 Orkanen i Skandinavia

Orkanen gjorde også stor skade i Danmark og Sverige. Der jeg også denne gang hørte navnene Gøteborg, Malmø og Helsingborg nevnt.

Norge fikk også en hard påkjenning. Men de norske fjell syntes å legge en demper på orkanen. Jeg har sammen med tusener, i mer enn to år bedt Herren om å skåne menneskene for denne ulykken.

(Det er nok grunnen til at det ikke har skjedd enda)

Og selv om disse ulykkene skal vente på seg, må vi ikke glemme å be Herren om at Han må bevare oss fra dem. For det så ut som om de absolutt måtte komme. Jeg ville først ikke tro Herrens ord om vulkanen. For jeg tenkte med meg selv : dette er jo ikke stedet på jorden hvor vulkaner og jordskjelv pleier å forekomme. Men Herren sa bestemt at ulykken skulle skje.

Store gruveulykker og oversvømmelser inntraff også. Tyskland og Nord-Frankrike ble først og fremst hjemsøkt av gruveulykkene og Vest-Tyskland av oversvømmelsene.

Her ble veldige strekninger satt under vann. Det var forferdelige skader som disse oversvømmelsene forårsaket. Flere gruver ble fylt av vann, og andre styrtet sammen på grunn av underjordiske katastrofer.

 

 

Nye kriger

Imidlertid ble det militært sett rustet opp med stor hast. N ye kriger skal oppstå allerede i midten av 30-årene, hvoriblant de nå nevnte var blant de første.

Det skal også bli en blodig krig i Spania. Og som varsel eller som tegn på disse kriger, skal gruveulykkene og oversvømmelsene i Tyskland og Frankrike komme. Den første krig som skal komme etter disse ulykkene blir mellom Frankrike og Spania, og den blir forskrekkelig for verden. Særlig skal Frankrike lide hardt under denne, da også sykdommer kommer i tillegg. Denne krigen skal komme 15 til 20 år heretter..

(Hvis ikke Herren i sin nåde utsetter den, og det har Han tydeligvis gjort.)

..Herren sa til meg at Han ville gi oss freden tilbake hvis folkene kunne forenes i bønn til Ham.

 

 

Russisk invasjon i Frankrike og den fransk-spanske krig

Russiske tropper veltet plutselig en dag inn gjennom Tyskland imot Rhinen og Frankrike, hvor intense kamper fant sted. Jeg så at de amerikanske våpenlagrene som fantes der, falt i russernes hender. Og jeg både hørte og så, at det på den tid fantes fryktelige våpen, som man ikke kjenner til i dag (1907)

Russerne fikk herredømme i Frankrike ved hjelp av landets egne kommunister. Som under en voldsom borgerkrig rett før, hadde satt hele Paris i brann. De slo seg ned i Mellom- og Sør-Frankrike, og derfra førte de så krig mot Spania.

Denne fransk-spanske krigen ble forferdelig - ikke bare for de involverte - men for hele verden. For her brukte man de fryktelige nye våpnene, og virkningen av dem var forferdelig. De førte til blindhet, vanvidd og fullstendig ødeleggelse av hele menneskekroppen. (Kjemisk krigføring?)

 

 

Russlands og Frankriges krig mot Norge og Sverige

Den siste store ulykke jeg fikk se, var Russland og Frankrikes krig mot Sverige og Norge.

Sosialismen hadde ved den tid fullstendig trengt igjennom i hele Norden. Og i Sverige holdt sosialistene regjeringstøylene i sin hånd. De tenkte på avvæpning, men det hadde det ikke lyktes dem å gjennomføre, til den tid. Men det syntes for øvrig å gjøre som de ville og ble gjennom sine handlinger delvis skyld i krigen. For sin store ugudelighets skyld skulle sosialistene også bidra som årsak.

Sosialistene hadde til den tid klart å gjennomføre en stor del av avvæpningen og gjort store innskrenkninger i landets forsvarsvesen. En følge av dette var at store mengder av svenske og norske menn nå måtte gi sitt liv unødig - og at den fremgang som det bare behøvdes litt til, for å nå, uteble.

Franskmennene angrep Gøteborg. De angrep byen i ukevis med sterke luftflåter, som ved den tid var langt mer utviklet enn nå. Det var mange krigsredskaper og krigsmaskiner med i denne krigen, som ikke finnes nå. Flymaskiner og luftskip syntes i store svermer over byen. Luftskipene som franskmennene førte i slike mengder ved bombardementet av Gøteborg, var konstruert i tre forskjellige deler eller lag under hverandre, etter som det syntes, og med store mellomrom.

Hvis jeg oppfattet rett, så syntes de her og der å være forbundet med tynne stållinjer. Øverst oppe var en svært stor spolformet gassballong, under denne, på en god avstand, kanskje en hundre meter eller så, en noe mindre ballong, og lengst nede en enda mindre. Disse luftskip kom i hele svermer eller flotiller. De lignet store tåkedotter og var innhyllet i røyk og utløste masser av granater over stedene nedunder. Folk falt på Gøteborgs gater i store mengder. Merkelig nok var det mye folk ute.

Gøteborg, hvis største og viktigste del på den tiden lå vest for elven, fikk største delen forvandlet til en grushaug.

Jeg så en mengde store graver etter falne svensker og nordmenn, som kjempet skulder ved skulder. På vestsiden av elven og ut langs kysten, ble de største og blodigste kampene utkjempet. Franskmennene gikk her til angrep gjentatte ganger og mistet mengder av folk. Men de ilandsatte ustanselig nye tropper og forsterkninger, mens svensker og nordmennene ikke fikk noen nevneverdig unnsetning.

Franskmennenes ressurser var allikevel nesten uttømt da svenskene kapitulerte.

  

Ved en av de store gravene så jeg Gøteborgs borgermester, en gammel mann i grå frakk. Han var bedrøvet over at begge sønnene hans, som var ingeniører, skulle falle i kampen for Gøteborgs forsvar, og han sa til meg : " Det hjelper ikke om to er rettferdige, når svenskene har syndet i den grad at Herren lar franskmennene seire. Europa trodde at Sverige og Norge skulle bli undertrykt, men Gud være lovet at han i sin nåde skånte oss."

Et par krigsoppfinnelser ble til utrolig stor nytte for svenskene i deres forsvar. Nye våpentyper som inntil da så ut til å ha vært hemmeligholdt, eller nettopp hadde blitt oppfunnet. Spesielt var det en på det elektriske området som svenskene var alene om i hele verden, og som gjorde at franskmennene falt i store mengder ved Gøteborg. Det var derfor ytterst lite som hadde trengtes for at svenskene skulle seire. Og hadde ikke landets øvrige forsvarsmidler vært så dårlige, så hadde verken franskmennene eller russere fått bukt med svenskene.

Den gamle mannen sa til meg, at hvis Sverige og Norge hadde kunnet holde ut 14 dager til, så hadde hele den franske hæren blitt tilintetgjort

Og han sa videre at hadde franskmennene visst at svenskene hadde slike forskrekkelige våpen, så hadde de aldri våget å angripe.

 

 

Samtidig ble også den tyske riksdag enig om å hjelpe oss. Jeg så i denne sammenheng Vattern og strendene med landsbyer på begge sider. Jeg så et stort hus ovenfor Gøteborg, hvor solen skinte i vinduet, og marken utenfor var grønn som om sommeren. Over hele den svenske vestkyst lå en tung røyk, helt ned til Helsingborg og Malmø. Og jeg hørte at også de byer som ligger her, ble utsatt for luftbombardement.

Spesielt hørte jeg nevnt Helsingborg, Malmø og Lund, som de byer som ble hjemsøkt. Også Stockholm ble angrepet av luftflåter og fikk mange hus nedskutt, men lyktes likevel gjennomgående bedre i sitt forsvar enn Gøteborg. Luftforsvaret syntes her å være bedre ordnet og mer effektivt, bl.a. hadde svenskene her flere luftmaskiner til sin rådighet.

Russerne falt inn i Sverige fra to steder. En avdeling gjorde innfall på Gotland. Jeg så russerne med sine masser gikk i land og oversvømmet hele øya, likeledes Øland. På Gotland så jeg lange marsjkolonner av russiske tropper. Det hvilte tung røyk over hele øya. De gikk i land sør for Stockholm, antagelig i nærheten av Vastervik - jeg kunne ikke så nøye skille ut plassen - for dels å gå mot Stockholm og dels mot Gøteborg, for å komme franskmennene til hjelp. De kom imidlertid ikke lenger enn et stykke inn i Småland før svenskene kapitulerte ved Gøteborg.

 

 Russisk angrep i nord

Russerne angrep med sin andre avdeling i nord. De falt inn i Nord-Sverige med veldige masser. Dels over Haparanda - Torneå, hvor en jernbane da var bygd, dels over Kvarken. Andre ble landsatt ved Umeå. I stor hast mobiliserte svenskene, men det gikk forunderlig lett for russerne å komme fram. Hele Nord-Sverige ble erobret, og en av de byer som ble verst hjemsøkt og utplyndret, hørte jeg Gävle nevnt. Jeg frykter for at sosialistene hadde gjort forræderske triks ved Boden, da jeg ikke så slik motstand der som ved Gøteborg.

I områdene nærmere, og nord for Stockholm, ble det kjempet med stor tapperhet fra svenskenes side.

 

 

Russerne inn i Finnmark

I Norge falt russerne inn i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finland opp til Enaresjøen og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog, jeg så russerne sto tett sammenstuet i vognene. Landet var kupert.

Det jeg så var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmansk-kysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre, fra sørenden av Enaresjøen til et sted nord for denne sjøen. >br> Den første store frontlinje og det første store slag, så jeg ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig. Nordmennene som ble slått, trakk seg tilbake til områdene mot Porsangerfjorden.

Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det satt opp nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest, og en slaglinje som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater, og krigsfolk som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer. Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå det falne spredt - på noen steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa : " Det kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag.

" Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått, og måtte vike langt sørover for russernes masser.

Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg disse andre nevnte steder og slag. Også i nord var det sommer.

 

Slagene i Sør-Norge I Sør-Norge, sør for Oslo, i nærheten av svenskegrensen, kjempet også nordmenn og svensker skulder ved skulder. De franske krigsfartøy og luftflåter foretok også angrep mot de norske kystbyene, og forårsaket på sine steder store ødeleggelser. Luftbombardementet strakte seg langs hele den norske kyst, fra det sørligste Norge, og helt opp til Trondheim.

Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Oslo ble også nevnt som svært hjemsøkte. Men ingen av de norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand, den var helt og holdent i ruiner.

 

 

Norges og Sveriges nederlag

Sverige og Norge måtte slutte fred mot sin vilje. Tapet for svenskene ble bare Gotland- eller Øland. Etter hva jeg husker slapp svenskene å avstå noe av Norrland. Det rådet stor harme i Sverige over fredsslutningen. Det hadde bare vært nødvendig med et ytterst lite lodd i vektskålen, for at både franskmenn og russere skulle ha tapt.

I og med Sveriges nederlag var Norges nederlag beseglet.

Norge måtte avstå hele Finnmark og for øvrig alt land nord og øst for Lyngenfjorden. Det syntes som om Frankrike og Russland hadde tenkt å gå enda lenger. Det så ut som om det var russernes mening å legge under seg hele den nordre halvdel av den skandinaviske halvøya.

Da jeg engstelig spurte Herren om begge land skulle gå til grunne, viste Herren meg Lyngenfjorden og sa : " Så langt skal de komme og ikke lenger.

 

 

" Herren sa til meg at han hadde bestemt grensene. Og det ble sagt to ganger med bestemt røst, at grensene skulle gå her, for Norges vedkommende.

Det var handelen i Finnmarks grensedistrikt som var årsak til denne krig.

(For en del år tilbake var dette umulig. I dag (1999) foregår det handel mellom Finnmark og Russland.)

Handelen i Finnmark hadde på denne tiden for en stor del overgått til russerne. Sørover hadde handelen for Norges og Sveriges vedkommende blitt vanskeliggjort ved innførselsforbud i de forskjellige land. Dette forårsaket stridigheter, og bidro visselig også til krigen.

Krigen ble startet av russerne. Hvoretter franskmennene kom til deres hjelp. Hele krigen så ut til å være kortvarig. Den brøt ut på sommeren, og så ut til å slutte samme sommer eller på begynnelsen av høsten.

 

 

Ingen kan hjelpe oss

Ingen kunne hjelpe oss i denne nød. Østerrike var uenig innbyrdes og det var også Tyskland. Finnene hadde ikke deltatt i denne krigen. De var som før nevnt hardt undertrykte, og hadde antagelig heller ikke tilgang på våpen. Holland var opptatt med krig i sine kolonier i Øst-Asia, ellers hadde de hjulpet oss. England hadde på denne tid en blodig krig i Irland.

I Italia sto mange på bar bakke på grunn av forskjellige jordskjelv. Jeg syntes jeg hørte "Vesuvs" navn i forbindelse med fryktelige naturkatastrofer i Italia, og som ble mer ødeleggende og voldsommere enn noensinne før. Store mengder av dette lands befolkning skulle bli stående på bar bakke. Særlig sto det ille til på denne tiden. Det så ille ut for tyrkerne, og det så ut som om enda en Balkankrig hadde hjemsøkt Tyrkia. Serberne var undertrykt og hadde det svært vondt. En stor del av Nord-Frankrike tilhørte Tyskland på det tidspunktet. Franskmennene hadde på den tid ikke Elsass-Lothringen. Tyskland hørte jeg hadde fått avstå en del av sine nåværende kolonier til Frankrike, som på den tid hadde store kolonier. Men jeg hørte av den gamle borgermesteren at franskmennene ikke hadde sin tidligere makt. Jeg hørte også Østersjø-provinsene som tyske.

Russland hadde på den tid ikke tsardømmets vidstrakte makt. Dets grenser var slik jeg tidligere hadde sett, altså med unntak av Ukraina, Polen og Østersjø-provinsene.

Han så Russland på det tidspunkt som en sterkt redusert land, uten Ukraina, uten de baltiske stater og Polen. Russland er altså på det tidspunkt ferdig som stormakt. Dette er nøyaktig det som har skjedd.

 

 

Jeg hørte videre at det fantes masser av kristne i Tyskland og England, men at Frankrike og Russland var lette på Guds vektskål. Store skarer av jøder var ved den tid vendt tilbake til Jerusalem og sitt land.

I 1907 når Lebesbymannen fikk dette syn, var det vel utenkelig at jødene skulle komme tilbake til Israel. Staten Israel ble først opprettet i 1948.

 

 

Synets slutt

Mot slutten sa Herren : "Du skal være forsiktig så du ikke faller i hovmod og kommer bort fra meg." Jeg ba deretter til Herren om at han måtte hjelpe meg under de kommende år, og gjennom sin hellige Ånd underrette og undervise meg, så jeg ikke tok feil av tiden. Etter at Herren hadde lovet å oppfylle min bønn, forsvant synet.

Jeg våknet med en følelse av beven og tungt ansvar, men etter en stund kjente jeg også en mektig indre kraft og en stor ro. Klokken var nesten 4 om morgenen da jeg våknet. Jeg snakket i de tidligere år ikke med noen om de ting jeg hadde sett. Ingen her oppe ville jo ha trodd meg. Man skulle antagelig bare ha hånet meg for de ting jeg snakket om.

 

 

I sin vadmelskufte og sine komager reiste Lebesbymannen til Stockholm. Der oppsøkte han oberst Mellander og fortalte hva han hadde sett og hva han hadde fått i oppdrag å meddele den svenske regjering. Det var jo bra at oberst Mellander fant uttalelsene så merkelig at han skrev dem opp. Og sammen med de opptegnelser som kom i stand ved hjelp av K.F.U.Ms sekretær, er disse opptegnelser, som i februar og mars 1914 ble gjengitt i svenske aviser, de første trykte beretninger om "profeten fra Finnmark." De ble også gjengitt i norske aviser.

I Stockholm ble han i flere dager og gjorde her blant annet gjennom prins Bernadotte henvendelse for å komme til Berlin. Prinsen tok vennlig mot ham og viste ham til det tyske konsulat. Den tyske minister var ikke til stede, men "hans stedfortreder ble hissig og ba meg gå min vei."

 

 

Lebesbymannen advarte den norske statsministeren Gunnar Knudsen mot krigen. Men han tok nok ikke han alvorlig. For på stortinget uttalte han sine berømte ord om "den skyfrie himmel" "Hva er det på ferde? Det skulle være interessant å vite. For tiden er da forholdet det at den politiske himmel, verdenpolitisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år."

I Oslo gjorde Anton Johansen flere forgjeves forsøk på å komme til Berlin og få snakke med keiser Wilhelm. Keiseren måtte "for alt i verden" ikke gå med i krigen. Men Lebesbymannen fikk ikke pass.

 

 

Den 28. Juni 1914 skjedde mordet i Sarajevo,

den 23. Juli overrakte grev Berchtold det østerriksk-ungarske ultimatum til Serbia,

den 28. Juli erklæret Østerrike-Ungarn Serbia krig,

31. Juli mobiliserte Russland,

1 august erklærte Tyskland Russland krig,

3 august erklærte Tyskland Frankrike krig,

4 august marsjerte tyskere inn i Belgia, samme dag erklærte Storbritannia Tyskland krig, deretter gikk det slag i slag. 1 verdenskrig var i gang.

På den skyfrie himmel som den norske statsministeren hadde snakket om, var det plutselig blitt tordenvær.

 

 

Synene går i oppfyllelse

Her er de synene som Lebesbymannen så, og som allerede er gått i oppfyllelse. "Det er umulig" sa man til Lebesbymannen før jul 1913, "at Belgia kan gjøre Tyskland noen skade. Det er latterlig at mektige Tyskland skal bli krysset av belgiske tropper."

"Jeg har sett det slik i mine syner", svarte Lebesbymannen.

Den 28.juni 1914 skjedde mordet i Sarajevo, og I. verdenskrig var i gang. Anton Johansens sine syner om verdenskrigen var dermed gått i oppfyllelse.

Det er ingen tvil om at Johansen så både 1 og 2 verdenskrig.

Det var ikke alltid like lett å skille krigene fra hverandre, for bildene som han så rullet av sted som på en film. Men forskjell var det likevel.

  

I den 1 verdenskrigen var det bare snakk om krig på jorden. Han så de veldige fronter og skyttergraver fylt av mennesker og våpen. Han hørte kanonene drønne og fulgte ildskjærene på himmelen.

 

 Men i 2 verdenskrig kom det noe helt nytt til.

Han kjente jo ikke i 1907 til flyene, men nå så han plutselig bombeangrep på Europas mørklagte byer med store "luftflåter."

Han så Tysklands deling etter krigen.

Han så jødernes tilbakevending til Israel (staten Israel ble opprettet i 1948).

Han så Indias frigjørelse fra England.

Han så store politiske omveltninger i Kina (Mao kom til makta i 1949, kulturrevolusjonen startet i 1966, og som et resultat ut av dette døde tusenvis av mennesker av sult, og millioner ble drept.)

Han så jordskjelvet i San Francisco i 1906. (denne byen ble nesten jevnet med jorden da.)

Han så også jordskjelvet i Messina i 1908. (her omkom 84000 Mennesker.)

Han hadde også hørt navnet Slesvig bli nevnt. Og det hørtes ut som om Danmark ville få dette land tilbake. Men da han samtidig hørte at Danmark hadde fred hele tiden, og at han heller ikke så krigshandlinger ved Danmarks grense, forsto han ikke dette.

Han kunne jo umulig vite i 1907, at noen av president Wilsons idealistiske 14 punkter kom med i Versailles-traktaten i 1919. En av dem gikk ut på at små grensefolk selv skulle få lov til å bestemme , hvilket land de ville tilhøre. På den måten stemte Nordslesvig seg hjem til Danmark, og den 15.juni 1920 fant gjenforeningen sted.

 

 Han hørte også at det rett før 3.verdenskrig kom, så ville det bli mye snakk om fred. Det ville bli gjort falske fredsmanøvrer. Enda har det ikke skjedd at Russland og Frankrike har angrepet Norge og Sverige. Men Lebesbymannen så at det skulle skje.

På den tid var Russland et sterkt redusert land, uten Ukrania, og de baltiske Provinser (Estland, Latvia, og Litauen) og Polen. Russland er altså på det tidspunkt ferdig som stormakt. Den tredje verdenskrig har medført indre splittelse og borgerkrig og oppdeling i flere mindre stater.

Grunnen til at Russland får hjelp av Frankrike til å angripe Skandinavia, er fordi at størstedelen av Frankrike på det tidspunkt vil være kommunistisk.

Johansen mente at denne nordiske krig måtte være en utløper av 3.verdenskrig.

  I sine syner hadde han også sett at det skulle "komme fryktelige sykdommer ved krigens slutt." Sykdommer som " skal kreve store ofre." Det ville bli verst i de krigførende land, men også i vårt land ville de herje stygt. Disse Lebesbymannens advarsler ble lest med interesse av hundertusener av mennesker. Sikkert også av mange blant de ca. 36.000 i Norge og de ca. 50.000 i Sverige som innen et år var gått var døde av spanskesyken.

Johansen sa at Europa ville bli som et stort sykehus. En stund etterpå herjet "spanskesyken" i alle land og drepte ca.15 millioner mennesker. Etter en stund kunne man lese om "krigsprofeten" i alle landets aviser.

 

 

Krigen som ikke kom

I 1907 sa Lebesbymannen at Norge skulle komme i krig i 1953.

Så kan man spørre, hvorfor kom ikke krigen? Svaret kan være at karmaen kom gradvis på andre måter, individuelt heller en kollektivt og over lengre tid. Intet av skjebnen er absolutt bestemt før det faktisk skjer! Karmaen blir hele tiden justert hos eller fra FORSYNET, slik at man ikke behøver å lide mer enn det som er nødvendig  for å utvikle seg i henhold til "læreplanen!"

OG / ELLER:

The Daily telegraph sa i 1957 at Stalin stod klar til å føre Sovjetunionen ut i krig mot vestmaktene da han døde i mars 1953.

En av avisens journalister, David Floyd, sa at han hadde fått dette fra en som hadde en ansvarsfull stilling i Sovjetregjeringen. Det sies at hjerneslaget som Stalin fikk, var en følge av hans raseri over undertegnelsen av Balkanpakten mellom Hellas, Tyrkia og Jugoslavia. Alle i høye stillinger i Stalins nærmeste krets var overbevist om at Stalin planla å gå til krig våren eller sommeren 1953.

Det var akkurat det Gud viste Lebesbymannen i 1907.

Vi vet ifra flere kristne blader fra den tiden at det ble oppfordret til bønn for Norge. Vi vet også at det ble bedt om at Gud enten måtte frelse eller fjerne Stalin. Er det så at den åndelige verden/ Gud, stoppet krigen som skulle komme i 1953 på grunn av de kristnes bønner og at karma'n da kunne formidles (jf. prinsippet som  Martinus har analysert åndelig som "syndenes forlatelse" - der skjebne i "kø" kan "neutraliseres  i takt med, at væsenet (inkl. hele lands fellesskjebne) ikke længere nænner at udløse en tilsvarende mørk handling mod sin næste. Derved befries væsenet fra overflødig mørk karma og ulykkelig skæbne." rø-anm)

  **

Som den pliktoppfyllende mann Anton var, fikk han flere tillitsverv i sin kommune.

Han var i mange år medlem av Lebesby herredsstyre og kirketjener i over 30 år.

I 26 sommere var han assistent ved den geografiske oppmåling i Finnmark. Han ble brukt som bærer, da han samtidig var en sterk og arbeidsvillig kar.

Kaptein Einar Halle, som var sjef for oppmålingen i 1898, har gitt et utsagn om ham at han "har stått for oppmålingsoffiserene som et fenomen."

Det som særpreget Anton Johansen var hans kolossale arbeidsiver og tro på at arbeidet var det eneste som holdt i livets kamp ved siden av "bønn og gudsfrykt."

Hans stol i Lebesby kirke sto aldri tom så sant han var hjemme.

På den plass i kirken hvor han pleide å be vises enda merker etter knefallet.

Anton Johansen døde i 1928. I kringkastingen ble det holdt minnetale over ham. Professoren som holdt minnetalen kalte han "en pekefinger opp mot Gud."

 

 

Kilde: Den Profetiske Røst

dette om Lebesbymannen er KOPIERT FRA http://home.online.no/~stei-jo/anton.htm OG http://trygve4.tripod.com/anton.html


Om den synske Alois Irlmajer

   Den bedst kendte seer i vore dage var brøndgraveren Alois Irimajer fra Freilassing i den sydøstligste del af Bayern. Han døde først i 1959, og gennem 30 år blev han studeret og kontrolleret af den højt ansete dr. C. Adlmaier i den nærliggende by Traunstein. Han var også den første, der skrev om ham i sin lille bog »Blick in die Zukunft«, (link) mens Irlmaier endnu levede. For alle senere skribenter har dette arbejde været af uvurderlig betydning.

Irlmaier blev født i 1894 i Freilassing ved den østrigske grænse, ikke langt fra Salzburg. Allerede som helt ung opdagede han, at han havde den evne at kunne spore underjordiske vandårer. Når han kom til en kilde, begyndte det at krible og krable i hans hænder, blodårerne blev tykke og trådte frem, og havde han en »ønskekvist« i hånden d.v.s. en gaffelformet pile- eller hasselkvist, så bøjede den sig så kraftigt ned mod det sted, hvorunder vandet fandtes, at ingen kunne holde den. Denne specielle evne kom han til at leve af hele sit liv. Han opsøgte vand, gravede og installerede brønde. Han giftede sig og boede hele sit liv med sin familie i et lille primitivt hus, som han selv havde bygget.

I 1928, da han var 34 år gammel, opholdt han sig en tid hos en østrigsk bonde, på hvis grund han gravede en brønd. I stuen havde bonden et smukt Madonnabillede hængende, som Irlmaier følte sig tiltrukket af, og da han en dag stod og betragtede det, var det, som blev jomfru Maria levende og trådte ud af billedet og så smilende på ham. Helt forvirret gned han sine øjne, men da var synet forsvundet, og alt var som før. Men fra det øjeblik havde han fået den usædvanlige synskhedens gave, som fulgte ham resten aflivet. Forklare det kunne han ikke, men han så personer, både levende og døde, og han så fremmede steder, og hvad der skete der. Således blev han gennem denne særlige evne vidne til mange hændelser, som ingen anden kendte noget til. For de tre seeres vedkommende, som jeg indtil nu har fortalt om, gælder det, at de har forudset alle tre verdenskrige. Da vi, der lever i dag, kan se tilbage og konstatere, at det, de udtalte om de to første krige, var korrekt, kan vi med en vis sandsynlighed regne med, at forudsigelserne om den tredje også vil gå i opfyldelse. Irlmaier derimod har levet så tæt op mod vor tid, at han kun har kunnet forudse den tredje verdenskrig. Derfor vil jeg ved eksempler fra hans daglige liv søge at give et indtryk af hans enestående clairvoyante evner.

I årenes løb kom han til at opklare adskillige alvorlige forbrydelser. I Zürich havde to banditter myrdet en bankdirektør, og politiet stod uden spor. Irlmaier opholdt sig netop på det tidspunkt i Schweiz, da han havde fået den opgave at søge efter en vandåre til et turbinekraftværk. Den fandt han, og samtidig hørte han om forbrydelsen. Med det samme sendte han politiet en nøjagtig beskrivelse af gerningsmændene og deres opholdssted. Det var nu en let sag for politiet at finde dem, de blev fængslet og aflagde fuld tilståelse.

Og i Stuttgart var en kvinde blevet fundet myrdet. Da man vidste, at hendes ægteskab ikke var særlig godt, mistænkte man hendes mand for at være morderen. Det ene forhør efter det andet var ved at bringe den uskyldige ægtemand til fortvivlelse. Til sidst foreslog han, at man rejste ned til den berømte seer i Freilassing for at høre, hvad han havde at sige. Det gik politiet med til, og to kriminalbetjente kørte med manden til Freilassing. Der tog man først ind på politistationen for at få en stedkendt betjent med, og så aflagde alle fire besøg hos Irlmaier.

Ægtemanden blev beordret udenfor, hvorefter politiet viste Irlmaier et billede af ægteparret og spurgte ham, om denne mand havde dræbt sin kone. »Nej, nej,« sagde Irlmaier, »det er ikke ham, der har gjort det, det er en helt anden. Men kom frem med det andet billede, I har med, lad mig se det.« Det viste sig nu, at den ene betjent i sin mappe havde et fotografi fra begravelsen. Irlmaier så nøje på det, og pludselig pegede han på en mand i følget og sagde: »Der er han! Det er ham, der har myrdet hende. Han har stjålet en ring og et fotografiapparat fra hende. Men det synes jeg nok, at I selv kunne have fundet ud af, for I har jo en skrivelse om det derhjemme, hvor det står. De ting har han foræret til en anden kvinde. Gå I bare hjem til hende, der skal I nok finde den skyldige. « Da de to betjente kom tilbage til Stuttgart, fortalte de, hvad Irlmaier havde sagt. Og ved nærmere gennemgang af deres papirer fandt de et anonymt brev, hvori brevskriveren rettede mistanke mod en bestemt kvinde, fordi hun pludselig var kommet i besiddelse af en meget kostbar ring. Det viste sig hurtigt, at denne ring havde tilhørt den myrdede. Morderen havde beæret sin elskerinde med den. Han blev omgående fængslet og tilstod alt. At han havde haft den frækhed at møde op ved sit offers begravelse, var jo sikkert for derved at aflede mistanken fra ham selv, og så skulle det netop blive denne handling, der kom til at fælde ham. Sådan kan det gå.

Efter 2. verdenskrig, hvor man praktisk talt manglede alt i Tyskland, havde en bonde fra Chiemgau med stort besvær skaffet sig nogle rør, som han skulle bruge, men en dag var de pludselig væk. Kort efter mødte han Irlmaier på gaden. »Kan du tænke dig,« sagde bonden, »sådan en bandit har været hos mig og stjålet mine gode rør. Kan du ikke sige mig, hvor jeg kan finde dem?« Irlmaier samlede sig et øjeblik, så sagde han: »Det kan jeg godt. Du behøver blot at gå hen til ham der, du ved. Inde i hans skur står der en vogn helt fyldt med kløvet brænde. Når du har fået alt brændet læsset af, vil du på bunden af vognen finde dine rør. « Manden betænkte sig ikke længe, gik lige hen på politistationen og fik en betjent med. Trods store protester fra ejerens side blev hans brænde fjernet fra vognen, og der lå rørene nok så nydeligt.

At lange afstande ikke spillede nogen rolle i Irlmaiers syner, er der masser af eksempler på. Efter krigen, da amerikanske soldater endnu var i landet, kom de i hundredvis til Irlmaier for at få at vide, hvordan det stod til derhjemme, men en tolk måtte de have med. Efter således en dag at have beskrevet et hus i Amerika i alle detaljer, måtte Irlmaier, hvor ondt det end gjorde ham, fortælle soldaten, at hans kone lå for døden. Og endnu mere så han: »Der sidder en mand i dit hus, som vil frarøve dig alt, hvad du ejer og har. Han spekulerer dag og nat på, hvordan han kan komme i besiddelse af dit hus. Rejs hjem, så hurtigt du kan, før det er for sent. « Kort tid efter fik amerikaneren besked om, at hans kone var død, og at hans kones broder var godt i gang med at få ham erklæret for utilregnelig i håb om at kunne arve søsteren. Amerikaneren rejste omgående hjem, fik tingene sat på plads, hvorpå han skrev til Irlmaier og takkede ham for hans enestående hjælp.

Og endnu et interessant eksempel: Priorinden i et kloster i Argentina var på besøg hos nogle af sine ordenssøstre i et kloster i Bayern. Hun var dybt bekymret, for trods utallige forsøg havde det ikke været muligt at finde vand i klosterets nærhed. Man besluttede at skrive til Irlmaier og spørge, om han ville komme. Altid hjælpsom, som han var, tog han afsted og fik af priorinden forelagt en plan over hele det argentinske klosterområde. Han så længe på det og lod sin hånd glide hen over kortet. Derpå pegede han på et bestemt punkt ved en skrænt i nærheden af klosteret og sagde, at der skulle de grave. Senere modtog Irlmaier et dybt taknemmeligt brev fra priorinden, hvori hun fortalte ham, at præcis på det sted, han havde angivet, var de kommet ned til en meget kraftig vandåre, der gav så rigeligt vand, at de også kunne forsyne andre.

Men det var ikke kun de levende, han så, han kunne også se de døde. Han kunne dog let se forskel, da de døde viste sig sløret for ham, mens synet af de levende var lige så klart, som om han så dem med sit normale syn. Man forstår derfor den tilstrømning, der var til Irlmaiers hus under hele krigen. Forældre og hustruer stod i kø med billeder af deres sønner og mænd for at høre om deres skæbne ved fronten. Bedre at få vished end at leve i den evige angst.

Således kom en storbonde en dag til Freilassing i håb om at få nogle oplysninger om sønnen, der var meldt savnet, men Irlmaier var ikke hjemme. Bonden ventede længe, men gik til sidst over på kroen for at få noget at spise. Der traf han en flygtning, der også ventede på Irlmaier. Han erklærede, at han ikke forlod byen, før han havde talt med ham. Til sidst kunne bonden ikke vente længere, så han gav flygtningen et billede af sin søn og bad ham, om han ville prøve at få nogle oplysninger om hans søn. Endelig kom Irlmaier hjem, og flygtningen kom ind hos ham. Han trak først billedet af sin egen søn frem. Irlmaier så på det og sagde: »Han der, han sidder i en fangelejr ved Moskva, han skal nok komme hjem. « Så kom billedet af bondens søn frem. »Han er jo søn af en storbonde,« sagde Irlmaier, »og han har givet dig 5 Mark for at spørge mig ud om ham. Nu kan du hilse ham og sige, at hans dreng lever, men han er så langt væk, at du slet ikke kan forestille dig det. Men en skønne dag vil han komme hjem. « Begge dele kom til at passe.

Det siger sig selv, at rygtet om en mand med sådanne evner måtte brede sig vidt omkring, og den stakkels mand havde efterhånden aldrig fred. I lange rækker stod folk uden for hans dør, rige og fattige mellem hinanden. Når han lukkede dem ind, var det kun, fordi han følte dyb medlidenhed med de arme mennesker, selv fik han ikke noget ud af det. Han tog aldrig nogen sinde imod penge af nogen. Han fik flere strålende tilbud om at følge med til Amerika, efterhånden som besættelsestropperne forlod landet. Men han sagde nej tak, han ville blive i sit eget hus og fortsætte med at være brøndgraver, så længe kræfterne slog til.

Men efterhånden blev det for meget for ham. Pressen slog ham op som en stor sensation, og folk rendte ham på dørene med alle mulige fjantede spørgsmål. Til sidst lukkede han sig helt inde, satte en plakat på huset, hvorpå der stod: »Er kun at træffe angående brønde.«

Han døde i 1959 af kræft, 65 år gammel. Lige før han døde, sagde han: »Jeg er glad for, at Vorherre lader mig dø, så jeg ikke skal opleve alt det, jeg har forudset.« Og det, han så - så klart som ingen anden, var den tredje verdenskrig.

 

 

Den 3. verdenskrig

Denne krig, som vi efter al sandsynlighed kommer til at opleve inden årtusindskiftet,(skrev Inge Stoltenberg i sin bok fra ca.84?"vor verdens fremtid" - og mange vismenn- bl a Martinus - mente på 70tallet at den ikke "var langt borte" - og antydet rundt om ved årtusen skiftet, men har nok blitt bremset så langt) hvis man da skal tro de mange profetier ned igennem århundrederne, vil være så speciel og så skelsættende i menneskehedens historie, at man ikke kan undre sig over, at mange clairvoyante har set den i deres syner. Store ting kaster som bekendt lange skygger. Og det er ikke kun, fordi atomvåbnene da vil blive taget i brug, men fordi en kosmisk naturkatastrofe, som vil ryste menneskeheden i sin grundvold, vil indtræffe under denne krig. Vor tids kendteste russiske forfatter, nobelpristageren Alexander Solschenizyn udtalte for nogle år siden: »Vi står alle foran et stort historisk sammenbrud. Det vil være som en flodbølge, der ændrer civilisationen og tidsalderen totalt. Det moderne samfund er hypnotiseret, det lever i selvbedrag og illusion og har således mistet sansen for farer. Bundet, som det er, til materialismen, er det kun optaget af velstand og underholdning. Derfor er det ude af stand til at opfatte, hvad det er, der hurtigere og hurtigere kommer imod os.«

At russernes planer om Vestens erobring ikke er af ny dato, viser en udtalelse af en tidligere leder af Komiteen (kommunismens internationale organisation) Dimitrij Manuiskij. Han skriver allerede i 1931: »I dag er vi endnu ikke stærke nok til at angribe. Vort øjeblik vil komme om 30-40 år. For at sejre behøver vi et overraskelseselement. Bourgeoisiet må dysses i søvn. En dag vil vi starte den mest teatralske fredsbevægelse, der nogen sinde har eksisteret.

De kapitalistiske lande, som er stupide og dekadente, vil med fornøjelse arbejde med på deres egen tilintetgørelse. De vil hoppe på limpinden, der hedder lejlighed til nyt venskab. Og så snart deres beskyttelsesbælte løsnes, vil vi knuse dem med vores knyttede næve.

Irlmaier fortæller, at det år, krigen bryder ud, kommer foråret meget tidligt. Allerede i marts vil det være så varmt, at bønderne vil kunne så, og det bliver en god høst. Alting tegner lyst og godt, og der tales kun om fred. Men så sker der pludselig noget. I et land sydøst for Bayern (han siger ikke hvilket) finder der et politisk mord sted på en højtstående person. To lejemordere, som er betalt for det af et andet folk, begår mordet, og han ser en blodig dolk ligge ved siden af den myrdede. Lige efter denne begivenhed bryder det løs, som et lyn fra en klar himmel kommer det.

Uden noget forvarsel ruller en nat russiske panserarméer ad tre forskellige veje ind gennem Vesttyskland mod Rhinen. Den ene hær benytter vejen fra Prag ind over Furth-ChamStraubing, således som Matthias Lang havde set »de røde« komme, men ved Donau bøjer de af og kører videre mod nordvest. Russerne kommer ikke syd for Donau, og der vil ikke ske noget med München. Den anden armé ruller ind over Sachsen og fortsætter direkte mod vest. Den tredje kommer fra nordøst og kører over Berlin mod sydvest. (To af vore berømteste seere, Nostradamus og Jeane Dixon ser begge, at Berlin-muren er faldet inden.) Dag og nat farer de af sted, Ruhrområdet er deres første mål, men snart fortsætter de ind i Frankrig. Det kommer i den grad bag på den tyske befolkning, at de i vild panik flygter mod vest i deres biler. »Var de dog blot blevet hjemme,« siger Irlmaier, »alt, hvad der kommer i vejen på autobanerne, bliver mejet ned.«

Derpå ser han en flyvemaskine kaste noget i havet, som rejser sig hushøjt. Det syder og skummer, som om det kogte i det. Efter en tid falder det tilbage igen, men en del af »de stolte øer« (England) forsvinder i havet. Alle de lande, der ligger ved Nordsøen, bliver oversvømmet. Han nævner Holland, Belgien, Danmark og den tyske Nordsøkyst. Men hans syn rækker ikke så langt som Anton Johanssons, som på samme tid ser de frygteligste bombardementer af Amerikas byer. Irlmaier ser kun, hvad der sker i Europa.

Mens panserdivisionerne ruller ind gennem Tyskland, kommer den vestlige modoffensiv. Han ser maskiner flyve op »fra sandet« (Afrika?) som hvide fugle. »I en lige linie fra Prag til byen ved en bugt ved det store vand (Stettin) kaster de noget gult støv, som jeg ikke ved, hvad er. Det er en klar nat, når de begynder at kaste. Husene står der stadigvæk, men menneskene dør. Panservognene ruller videre, indtil de går i stå af sig selv, fordi førerne er døde. Intet lever der, hvor det falder, intet menneske, intet kvæg, ikke et træ og heller ikke græsset, det visner og bliver sort. Ingen kan komme over det bælte, og de, der er kommet over, kan ikke komme tilbage. I et helt år kan det ikke betrædes. «Dermed er de russiske panserdivisioner totalt afskåret fra at få forsyninger og forstærkning hjemmefra.

Om kampene i Frankrig findes ingen klare beskrivelser, men af enkelte udtalelser fremgår det, at det franske folk deler sig i en sydlig kommunistisk og en nordlig anti-kommunistisk del, og denne ordning vedvarer indtil krigens slutning. Men en hær er på vej. Den består af østrigere og sydtyskere og er i begyndelsen ikke ret stor, men til gengæld har de en fremragende anfører. Det er en ung mand af den habsburgske slægt, som vil komme til at spille en stor rolle i det fremtidige Europa. Efterhånden som de kommer frem, slutter flere og flere sig til dem, og ved deres hjælp lykkes det at trænge russerne ud af Frankrig over Rhinen ind i Tyskland. Der finder voldsomme kampe sted ved Køln, som bliver hårdt ramt, men det sidste, umenneskeligt blodige slag kommer til at stå ved »Birkenbaum«, et navn, som alle seere nævner, men som ingen i dag ved, hvad er. Blot ved man, at det er mellem Munster og Essen. Når det bliver så forfærdeligt, skyldes det bl.a. de uafladelige bombardementer fra luften. En kendt seer, Franz Kugelbeer, skriver: » Flyvemaskinerne sværmer som svaler og lader bomberne falde som regndråber. « Denne seer var en bonde fra Bregenz ved Bodensøen.

I 1922 havde han en række visioner angående hele denne tidsperiode, først i drømme, men senere også i vågen tilstand, hvor han så det altsammen som i en farvefilm.

Nu ville det være næsten utænkeligt, hvis ikke nogle af de russiske soldater ville søge at flygte nordpå i den fortvivlede situation, de er i, og det ser Jomfru Fanny da også ske. Efter sit sidste store syn, før hun dør, taler hun om denne krig, der vil begynde fra et hjørne af Europa. »Det bliver en grusom krig,« siger hun, »jeg har set så meget ild både fra jorden og fra luften og vandet. Det bliver skrækkeligt på havet. Det bliver en hård tid for os.« Der var en, der naivt spurgte, om vi så ikke kunne flygte. »Flygte!« svarede hun, »hvor skulle I flygte hen! Hele verden står i flammer. Der er da ingen steder, der er så godt som her, men derfor bliver det hårdt alligevel. I København vil det blive knapt med fødevarer, og Flensborg får det frygteligt, for vilde horder uden nogen kommando kommer pludselig væltende sydfra op gennem Sønderjylland. De har mørke, vilde ansigter med korte næser, og vi forstår ikke deres sprog. De stormer gennem Åbenrå, ind i husene, og da gør folk bedst i at sætte frem, hvad de har af mad, for ellers gør de ondt. De bliver i Åbenrå i tre dage og stormer så videre nordpå, men her bliver de standset af en dansk hær. - Jamen, de soldater ser da mærkelige ud! de ligner jo bønder i noget gråt eller brunt med hornknapper. Og så har de noget på hovedet, der ligner en omvendt gryde! - Der kommer til at stå et slag mellem Åbenrå og Haderslev, det er et sted ved noget, der ligner halvt et kirketårn og halvt en mølle. (Der kan kun være tale om det mærkværdige Bismarck-tårn, som tyskerne senere rejste på Knivsbjerg). Den danske hær er svag, men Gud giver den sejr. Efter hårde og blodige slag i Tyskland slutter det hele i efteråret, og ved juletid kommer de danske soldater hjem.

Da bliver Danmark stort. Vi får hele Sønderjylland igen, og også en del af Holsten kommer til at ligge nord for grænsen. Danskerne kan få meget mere land, end de bryder sig om. « Og forklaringen er jo nok den enkle, at man simpelt hen mangler folk til at opdyrke jorden.

I Rusland bliver der revolution efter de store nederlag. Irlmaier beretter: »Jeg ser en frygtelig borgerkrig bryde ud. Ligene er så mange, at man lader dem ligge i gaderne, og de store blandt partilederne begår selvmord. Men russerne får troen igen. Til påske synger og beder de alle i kirkerne og brænder lys foran ikonerne. Også de unge er med og tror nu på Gud.«

Engang under 2. verdenskrig udtalte Pater Pio: »Det vil aldrig lykkes Sovjets negative materialisme at tilfredsstille den hang til mystik, som er en del af den russiske sjæl. Rusland vil engang vende tilbage til religionen og til Gud.«

I Italien er det et uhyggeligt billede, der tegner sig af forholdene. Irlmaier ser en masse »røde« på vej mod syd, men der er også gule ansigter imellem. Her synes det eneste mål at være udryddelse af kirke og præster, kamphandlinger hører man intet om. Landets egne kommunister tager omgående magten, da russerne kommer, så ingen går til modstand. Og nu tager en terrorisme fat uden lige. Nostradamus skriver i vers 2.97: »Nær Tiberen raser døden. Kort tid inden har der fundet en stor oversvømmelse sted (muligvis billede på en fjendtlig invasion). Paven kastes i et underjordisk fængsel. Brand i slot og palads« (sandsynligvis Quirinalet (nu præsidentbolig) og Vatikanet). Og Irlmaier: »Præsterne dræbes på den grusomste måde, og der er kun få tilbage af dem, der ikke kan flygte. Bag paven ser jeg en stor kniv, men det lykkes ham at undslippe til eller over havet, helt nøjagtigt kan jeg ikke se det.« 

Også Franz Kugelbeer ser myrderier i Rom. Masser af gejstlige og borgere bliver dræbt. Paven flygter sammen med to »kirkefyrster« (kardinaler) i en gammel kalechevogn (den slags, der altid holder på Peterspladsen) til Genua og derfra videre til Schweiz. Tidspunktet for pavens flugt angiver Nostradamus til at være omkring »den hellige fest«, dvs. ved juletid.

 

Mørket

Alle, der har haft disse visioner, er enige om, at det er nu, umiddelbart efter pavens flugt, at den altoverskyggende begivenhed i menneskehedens historie indtræffer: en kosmisk katastrofe, som i løbet af tre døgn med totalt mørke vil ændre alt. Deres syner er omtrent de samme, men beskrivelsen af det sete og konklusionen af det afspejler tydeligt forskellen i deres temperament og hele mentalitet.

Franz Kugelbeer, som jo ser det hele som i en film, har en god hukommelse og får alle detaljer med, som han skildrer på en yderst drastisk måde: »Det hele begynder med et voldsomt tordenbrag og jordskælv, og derpå er alt mørke. Man kan hverken spise eller sove, kun bede. Det eneste, der kan brænde, er indviede kærter. Jordrystelserne fortsætter, jeg hører havenes brusen, og lyn farer ned fra himlen. Udenfor er luften fuld af svovldampe, og kommer huden i forbindelse med dem, får man sorte pletter. Blot man ser ud ad vinduerne, dør man! Når mørket er forbi, ser jeg et kors på himlen, da er der gået tre døgn. «

Irlmaier er en praktisk mand, der er vant til at hjælpe og trøste folk, og også i denne situation ønsker han først og fremmest at give gode og praktiske råd. Han siger: »Midt under krigen vil et fuldstændigt mørke indtræffe. Et jordskælv samtidig med lyn, torden og hagl vil ryste jorden. Alt elektrisk går i stå, lyset går ud, og kun kærter kan brænde. Gå ikke ud af husene, luk vinduer og døre godt i og hæng mørkt papir for. Den, der indånder svovldampene udenfor, får krampe og dør. Alt åbent vand og al mad, som ikke er i lukkede blikdåser, vil blive forgiftet, selv i lukkede glas vil det ikke kunne holde sig. Vand fra vandhanerne kan muligvis drikkes. Udenfor hærger »støvdøden«, masser af mennesker dør. Men efter 72 timer er det hele forbi. « Og endnu en gang indprenter han: »Køb tilstrækkeligt med konservesdåser og gå ikke ud, når det sker! Lad være med at se ud ad vinduerne, tænd indviede lys og bed! « Og han fortsætter: »Når de tre døgn er overstået, ser jeg på himlen den korsfæstede med sårmærkerne, og alle vil se det. Jeg har haft det syn tre gange, og jeg ved, at det kommer.«

Den engelske, stigmatiserede lærerinde Theresa Higginson, hvis visioner var almindelig kendt i England omkring århundredskiftet, fortalte i 1880 i et brev til sin præst følgende: »Jeg følte mig hensat til et højt sted, hvorfra jeg kunne se hele jordkloden. Først så jeg ildkugler falde, som trængte dybt ind i jorden og sprængte klipperne. Derefter kom der en sort sky og omsluttede hele jorden. Det var et virkeligt, tæt, materielt mørke. Derpå kom der en mængde lyn og voldsomme tordenbrag, og jeg hørte vandenes brusen og menneskenes klage. Jeg kastede mig på knæ og bønfaldt himlen om barmhjertighed. Da hørte jeg en stemme, og det var Vor Herre Jesu Kristi stemme, som sagde: »Du skal forkynde, at de, der hører mig til, vil blive beskyttet«.

«Italien er nok det land, der fra himlens side har modtaget flest advarsler og opfordringer til omvendelse, og også hos italienske seere møder man de tre døgns mørke. Det er klart, at man bliver bange, når man hører om disse ting, men når så mange mennesker får besked om det, kan forklaringen jo kun være den, at det skal vides på forhånd. Og den dag, det virkelig sker (først under 3. verdenskrig!), vil alle mennesker sidde med en stor angst i sig, for man vil føle, at i disse timer går der dom over denne jord. Men har man så blot den vished, at dette varer ikke evigt, men lyset vil vende tilbage igen, så må de tre døgn kunne gennemleves på en positiv måde, uden at der går helt panik i en. Og den morgen, da lyset kommer tilbage, og solen atter sender sine varme, livgivende stråler ned over jorden, da må det føles, som er man kommet ud af en skærsild. Og disse timer er næppe gået sporløst hen over noget menneske.

I Amerika er Mrs. Jeane Dixon i Washington en højtet personlighed, der er kendt for sine tit overraskende, men præcise forudsigelser. Bl.a. så hun, at Gandhi blev myrdet, og til sin forfærdelse så hun også mordet på præsident John F. Kennedy i november 1963 uden at kunne forhindre ham i at tage til Dallas. Og da hun i et diplomat-selskab i 1946 udtalte, at Kina ville blive kommunistisk, anså alle i selskabet det for utænkeligt, men tre år efter var det en kendsgerning.

Hun har set et fremmed himmellegeme komme tæt ind mod jorden, hvilket bevirker jordskælv og oversvømmelser. Men hun ser det hele i et videre perspektiv end de andre seere. Hun siger: »Denne enorme naturkatastrofe vil være af et sådant omfang, at den ikke blot vil standse russernes planer om verdensherredømmet, men den vil også ændre menneskenes livsbetingelser. Den vil ryste menneskeheden dybt og bevirke en åndelig fornyelse. «

Mange vil nok tænke nu: Hvis dette overhovedet passer, er der da nogen forklaring på det? Og dertil må man jo nok sige, at hvad der i disse døgn sker på det åndelige plan, hvor såvel lysets engle som mørkets magter vil være involveret, er det ikke givet noget menneske at se. På det fysiske plan er den mest nærliggende forklaring vel den, at en komet passerer så tæt på, at den får jorden til at ryste. Dens støvmasser vil da dække for solen og henlægge alt i mørke.

Både strømafbrydelse og giftige svovl- og gasarter vil være en naturlig følge. Det vil også forklare, at det hele finder sted inden for et bestemt afgrænset tidsrum, nemlig indtil dette himmellegeme med dets støvmasser har fortsat sin vej ud i himmelrummet.

Amerikas store profet Edgar Cayce (død 1945) forudser tillige en drejning af jordaksen, som vil bevirke visse geologiske og klimatiske ændringer.

I sin bog »PSI und der dritte Weltkrieg« omtaler Dr. A. Schénhammer en urgammel tibetansk profeti, der stammer fra et lamakloster i Himalaya. Der omtales en stjerne, Smaragdstjernen, der vil stå som et symbol på den nye tid. I profetien berettes der, at midt i en verdensbrand bliver der i den åndelige verden forberedt en stor forandring på jorden. Gennem en kosmisk udrensning vil alt, hvad der er ondt, blive fjernet fra jordens overflade, og de mennesker, der bliver tilbage, vil nu være i stand til at opbygge den nye jord som et fredens rige. Menneskehedens nedtur vil da være endt, og genopstigningen til de højder, hvorfra mennesket engang kom, vil kunne begynde.

Her åbnes der unægteligt for store perspektiver. Det samme gør en stor vision, som en amerikansk dame har haft. Hun har i de sidste 20 år af og til haft visioner og har modtaget så vigtige budskaber, at de er blevet oversat til hovedsprogene. Hendes navn er Veronica Lueken, hun er gift med en søofficer og er bosat i New York. Den art visioner, hun har, ligner påfaldende dem, Anton Johansson havde før 1. verdenskrig. Også her er Jesus ved hendes side, forklarer hende billederne og pålægger hende de for hende næsten overmenneskelige opgaver, der knytter sig til det sete.

I marts 1983 havde hun to store visioner. I den første så hun i alle detaljer et nyt attentat mod pave Johannes Paul....(utdr.fra bok fra -84)   mer på norsk lenger ned her

Alois Irlmaier (1894-1959)

Italian revolution and clergy persecution, flight of the Pope

 

 In the "boot country" (Italy) a revolution breaks out in which they kill all the clergy, I see priests with white hair lying dead on the ground. Behind the Pope is a bloody knife, but I think he escapes them dressed in the robe of a pilgrim.



Assassination of a high-ranking official, possibly in the Balkans


 Two men will assassinate a third high-ranking official, they were paid by other people to do so. One of the murderers is a small black man, the other a little larger, with lighter hair color. I think it will be in the Balkans, but can not say exactly.


 After the assassination of the third everything will begin overnight. The killers get away from them, but then it turns to dust. I see quite clearly three numbers, two eights and one nine. What that means, I do not know at this time.  I can not say.


Middle East war despite loud protestations of peace


    Everyone calls for peace, shalom! Then it's going to happen. - A new Middle East war suddenly flares up, big naval forces gather in the Mediterranean the situation becomes hostile and tense.


The assasination in the Balkans will trigger the war. 


    But the real spark is thrown in the Balkan powder keg: I see a fall "Great one", a bloody dagger lies beside him.


The war is preceded by a fruitful year with lots of fruits and grain harvest. 


Surprisingly beginning of the war comes from the east


    Starts by the sunrise (Russians.). It therefore happens quickly. (in Germany) The farmers sit in the pub playing cards, as the foreign soldiers look through the windows and doors at them. All black is an army column coming in from the east, but it all goes very quickly.

 


Description of Army columns from the East


     A threesome I see, but I do not know if it's three days' or three weeks.

    From the golden city (Prague, GG.) they come into Germany. The first worm goes from blue water (Danube river) northwest up to the Swiss border '.

    At Regensburg there is no bridge over the Danube, south of the blue water, they do not come. ...


    Then ... it goes very fast. Massed troops march in Belgrade and forth from the east, and move to Italy.


    A moment later three armored military groups go north of the Danube at lightning speed over West Germany towards the Rhine - without warning.

    This will occur so unexpectedly that the population flees in panic toward the west. Many cars clog the roads - if they had but stayed at home or used other roads! What is an obstacle on highways and freeways for the rapidly advancing tanks tips and crushes them (the cars). 
    I see no bridge across the Danube above Regensburg.
    From the large city of Frankfurt hardly nothing remains left.
    The Rhine Valley will be devastated, mainly from the air. ...

    I see ... Three military invasion spearheads approach: the lower army comes over the forest so, but then runs northwest up the Danube. The line is near Prague to the Bavarian forest and northwest. The blue water (Danube) is the southern boundary.


    The second one edge going from east to west Saxony, third from northeast to southwest.


    Now I see the earth like a ball before me, on the lines of the aircraft emerge that now fly up like swarms of white pigeons from the sand.

    The Russian military comes in his three wedges, nothing to stop them. Day and night they come until reaching the Ruhr, where the industrial factories are. ...
    The second shock comes over Saxony westward against the Ruhr area, as is the third army group, from the north-east is west of Berlin. Day and night the Russians come, inexorably. Their goal is the industrial Ruhr area of Germany. ...

Bombing into the sea creates floods and earthquakes, sinking parts of England


    But as I see one therefore fly from the east, which throws a large bomb in the water well then something very strange happens. The water lifts itself as high as a tower and falls down hard again, then everything is flooded. There is an earthquake and half the large island will sink.


    A single aircraft ... that comes from the east, throws an object into the big water. Since the water lifts itself as high as a tower high and falls down again. Everything is flooded. There is an earthquake. The southern part of England slips into the water.


    Three large cities will perish one will perish in the water, the second stands as deep as a church steeple in the sea, and the third city falls altogether. ...

    A part of England disappears, when the thing falls into the sea, which the pilot drops. Then the water lifts itself as high as a tower and falls down. What that (bomb?) is, I do not know. ...

    The countries on the sea are endangered because of the water, the sea is very rough, the waves go as high as a house; the sea foams as if it is boiling underground. Islands disappear, and the climate is changing. A part of the proud island sinks, if the thing falls into the sea, which the pilot drops. Then the water lifts itself as high as a tower and falls down. What that is, I do not know. When it comes, I do not know.


Duration of the war


    The whole war doesn't last long, I see three points - three days, three weeks, three months, I don't know exactly, but it (the war) won't last long!


3-day darkness during the war


    During the war ... is the great darkness that lasts 72 hours. (Asteroid impact?)

    ... In this event, I see a large cross in the heavens, and an earthquake will be thunder and lightning that frightens all the world and they cry out: "There is a God!"
    It will be dark in a day during the war. Then breaks forth a hail of thunder and lightning, and an earthquake shakes the earth.

Behavior during the dark days:


The lights do not burn, except candle light, there is no electricity. 

     Whoever breathes the dust, gets a cramp and dies. Outside the dust kills many people.

Then do not go out of the house!


Do not look out the windows, during the 72 hours do not open any window cover them with black paper.


Keep the blessed candles burning. 


All open water is toxic and all foods that are not in sealed cans. Also eat no food in jars.


Do not go out, do not look out the window,: I say it again. 


And pray.


    After 72 hours it will be over.


Outside there will be countless dead people and animals, from lack of water and by the toxic cloud


    Overnight, more people die than in the two world wars .... After the disaster, more people will die than in the two world wars together.


    The rivers will have so little water in them that you can easily walk through them.


    The cattle will fall, the grass is withered and yellow, the dead people are all yellow and black. The wind drives the clouds of death off to the east.


Peace then, resettlement in empty areas


Then there will be peace and a good time.


     After the disaster a long, happy time will come. Those who shall experience this peaceful time can be thankful and very happy  for it shall be very good.  .


    The landless people prefer now to where the wilderness has emerged. Anyone can settle where he likes, and have land as much as he can cultivate.


Warmer climate in Germany


    By climate changes wine is cultivated with us again. There are tropical fruits grown here in Germany with us. It is much warmer than now.



In an interview given in the 1950s Alois Irlmaier related the following:



 

The city with the iron tower (Paris?) becomes the victim of its own people. They ignite everything. Revolution is, and everything is going wildly.
The large city with the iron tower is on fire. But this has been done by its own people, not by those who came from the east. And in Italy it is going wildly too. They kill many people there and the Pope flees, but many clergymen will be killed, many churches collapse.
In Russia a revolution breaks out and a civil war. The corpses are so much that you cannot remove them off the roads anymore. The large ones among the party leaders commit suicide and in the blood the great guilty is washed off. I see a red mass mixed with yellow faces, it is a general riot and horrible killing.
The cross comes to honours anew. The Russian people believe in God anew. They sing the Easter song and burn candles in front of sacred pictures. By the prayers of Christianity the monster from hell dies; also the young people believe anew in the intercession of the God's mother.
If everything is over, a part of the inhabitants have died, and the people are frightened of God anew.

 
The abortion laws, which bring death to the children, become invalid. Then peace will be. A good time. The Pope, who had not to flee across the water for a long time, returns. When the flowers bloom in the meadows, he will return and mourn for his murdered brothers. After these events a long, lucky time comes. But the people have to begin anew there, where their grandfathers began. End!

this from http://triregnum.blogspot.co.at/2013/04/the-prophecies-of-alois-irlmaier.html

 

New Testimonies About Alois Irlmaier link |   mer om IRLMAIER flere tanker om evt.ww3

 

En gammel dame fra Valdres på 90 år fikk en profeti ('et syn fra Gud') i 1968. (dansk under)



Emmanuel Minos holdt møter der hun bodde. Han traff henne og fikk høre hva hun hadde opplevd. Han skrev det ned, men syntes det hørtes så uforstående ut at han la det i en skuff. Men nå, etter nesten 30 år, så han på det, og da forsto han at han måtte dele det med andre.

Dette er skrevet av fra en kassett som var tatt opp fra et møte på Sunnmøre i 1995. Damen fra Valdres var en våken og sannferdig kristen som hadde et godt skussmål av alle som kjente henne:

”Jeg fikk se verden som en slags globus. Jeg så Europa – land etter land. Jeg så Skandinavia. Jeg så Norge. Jeg så visse scener som ville finne sted like før Jesus kommer igjen, like før den siste ulykken bryter løs over menneskeslekten, en ulykke som vi aldri før har opplevd maken til. Hun nevnte fire bolker.”

1.Like før Jesus kom og alvoret brøt løs, var det en avspenning som vi aldri før har hatt. Det var fred, og freden kom til å vare en tid. I denne fredsperioden var det nedrustning i mange land, også Norge, og vi var ikke forberedt denne gangen heller når det kom. Den tredje verdenskrigen kom til å starte på en måte som ingen hadde ventet, - og ifra helt uventet hold.

2.Det kommer til å oppstå en lunken holdning uten sidestykke blant kristenfolket. Et frafall fra sann og levende kristendom blant de kristne. Kristne kommer ikke til å være åpne for ransakende forkynnelse like før Jesus kommer igjen. De vil ikke som før i tiden høre om synd og nåde, lov og evangelium, bot og bedring. Isteden kommer det et surrogat:

LYKKEKRISTENDOM


Det gjelder å bli vellykket. Det gjelder fremgang. Det gjelder materielle goder, ting som Gud aldri har lovet oss på denne måten. Kirker, bedehus og frikirkelokaler ble mer og mer tomme. I stedet for den forkynnelse som vi har vært vant til gjennom generasjoner – som å ta sitt kors opp og følge Jesus – var det underholdning, kunst og kultur som overtok kirker, bedehus og lokaler der hvor det skulle være vekkelse, nød og botsmøte. Dette kommer til å skje i sterk grad like før Jesus kommer igjen og ulykker bryter løs over oss, og folk kommer til å sove i sin ånd.

3. Det blir en moraloppløsning som Norge aldri før har opplevd maken til. Folk vil leve som gifte uten å være gift. Urenskap før ekteskapet og utroskap i ekteskapet kommer til å bli det naturlige, og en kommer til å unnskylde det på alle hold. Det kommer til og med til å snike seg inn i kristne kretser, og vi duller for det – også synder mot naturen. Like før Jesus kommer igjen, kommer det til å bli saker på TV som vi aldri tidligere har opplevd. TV kommer til å bli full av vold, en vold så grusom at det kommer til å lære folk å myrde og ødelegge hverandre, og det blir utrygt å gå i gatene våre.

Folk kommer til å ta etter. Det blir ikke ett tilbud på TV, det blir fullt av tilbud. (Hun så dette med flere kanaler allerede i 1968.) Det kommer til å bli akkurat slik som vi har det på radioen, der vi kan ta inn den ene stasjonen etter den andre, og den kommer til å fylles med vold. Folk kommer til å ha det som underholdning – de verste scener av mord og ødeleggelser av hverandre, og det kommer til å spre seg i samfunnet. På TV kommer det også til å bli samlivsscener. De mest intime ting som foregår i et ekteskap kommer til å bli vist på skjermen.

(Dette var i 1968, og jeg protesterte med at vi hadde paragrafer som forbyr den slags, Emmanuel Minos).

Da sa den gamle damen: Det kommer til å skje, og du får se det. Alle ting vi har hatt før, kommer til å brytes ned, og det blir vist det mest usømmelige for våre øyne.

4. Folk fra fattige land kommer til å strømme til Europa. De kommer også til Skandinavia og Norge. Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen. Da er målet for våre synder nådd. (Jeg protesterte på det med innvandring. Jeg forstod det ikke da. Emmanuel Minos)

Da strømmet tårene ned på den gamle damen, og sa: Jeg får ikke se det, men du får se det. Da plutselig kommer Jesus igjen, og den tredje verdenskrig bryter løs. Det blir en kort krig. Alt av krig som jeg har opplevd før er bare en lek i forhold til denne, og den kommer til å avslutte med en atombombe.

Luften kommer til å bli så forurenset at en ikke kan puste i den. Det kommer over flere kontinenter:
Amerika, Japan, Australia, - de rike landene. Vannet kommer til å bli ødelagt. Vi kan ikke dyrke mer på jorden. Resultatet blir at bare en levning igjen. Og levningen i de rike landene kommer til å rømme til de fattige land, men de blir like harde mot oss som vi var mot dem når tiden er inne. Jeg er så glad for at jeg fikk se dette. Men når tiden nærmer seg, må du ta mot til deg og si dette. Jeg har fått dette fra Gud. Ingenting av dette strider mot bibelens ord. Se Johannes Åpenbaring kapittel 6 og utover. Men den som har fått sin synd tilgitt og har Jesus til Frelser og Herre er trygg. Denne kopiert  sept-15 fra:

http://www.egil.bjellaas.com/test/en%20profeti.htm -takk til 'Connie' for tips om det.

*   *   *

litt mer på dansk: KVINDEN FRA VALDRES

Synet blev hørt og nedskrevet af den norske evangelist Emanuel Minos

Fra 1957 – 63 studerede jeg ved universitetet i Oxford. Efter hjemkomsten fik jeg flere indbydelser fra Den norske Kirke. I 1968 var min hustru, Aase, og jeg på en serie møder i Valdres. Efter gudstjenesten en søndag i Etnedal Kirke kom en ældre kvinde hen til mig. Hun sagde, hun var 90 år gammel og var kommet til mødet med taxa. Hvor hun kom fra, ved jeg ikke, men hun fortalte, at hun var fra Valdres. Hun ville tale om et syn, hun havde haft om fremtiden.

Den gamle kvinde fortalte, og jeg skrev synet ned. Da jeg kom hjem og læste igennem, hvad hun havde sagt, studsede jeg. Det var alt sammen så utroligt og uvirkeligt, at jeg først bestemte mig for ikke at offentliggøre det, hvad hun ellers så gerne ville. Jeg lagde det i en skuffe og glemte hændelsen. Men for otte år siden, i 1993, mens jeg gennemgik papirer og udklip, jeg havde samlet sammen hen ad vejen, faldt et gammelt ark ud af skuffen. Det var kvinden fra Valdres’ syn.

Da studsede jeg igen, men på en anden måde. Meget af det, hun havde fortalt, var mærkeligt nok gået i opfyldelse. Jeg bestemte mig for at læse det op ved enkelte møder. Det var i forbindelse med emner om det profetiske ord og Jesu genkomst. Synet har vakt opsigt. Det er blevet gengivet i aviser, blade, tidsskrifter og traktater. Nogle gange ikke helt korrekt. Her gengives det, som det blev skrevet, og det bliver delt ind i fire afsnit.

Det er dog med et vist forbehold, at jeg offentliggør synet. Det gælder ikke mindst i en bog som denne. Men efter flere henvendelser har jeg bestemt mig for at imødekomme anmodningen. Alligevel må vi være klar over, at syner af denne art ikke kan sammenlignes med forudsigelser og åbenbarelser, som står omtalt i den hellige skrift. (5. Mos. 18:22). De bibelske profetier er urokkelige: ”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldrig nogensinde forgå.” (Matt. 24:35).

Når det gælder profetiske ord, der ikke er fra Skriften, siger Paulus: ”Lad to eller tre profeter tale, og de andre skal bedømme det” (1. Kor. 14:29). Forudsigelser i tiden må derfor tåle at blive set efter i sømmene og afprøvet. Samtidig beder Paulus os et andet sted om ikke at ringeagte profetisk tale (1. Tess. 5:20).

Ellers bør vi lægge mærke til en væsentlig sandhed: Vi mennesker er meget nysgerrige, når det gælder at se ind i fremtiden. Vi er ofte mere interesserede i at få at vide, hvad der skal ske fremover, end at gøre vores sag op med Gud.


Synet

Den gamle kvinde fortalte:

Det var, som om et kort blev rullet ud foran mig. Jeg så det med mine naturlige øjne. På kortet var alle verdensdele indtegnet. Jeg lagde mærke til Europa, Skandinavien og Norge. Jeg så nogle scener, som gjaldt tiden, før Jesus kommer igen, og tredje verdenskrig bryder ud.

1.
Før Jesus kommer igen, og den tredje verdenskrig bryder ud, vil der være en afspænding. Der bliver en lang fredsperiode mellem stormagterne. Folk vil lægge langsigtede planer. Her i Norge vil der blive nedrustet, og vi vil igen være uforberedte som 9. april 1940. Den tredje verdenskrig begynder på en måde, som ingen havde ventet, og fra helt uventet hold.

2.
Der vil komme et frafald uden sidestykke fra sand og ægte kristendom. Der bliver lunkenhed blandt de troende. De vil ikke længere være åbne og modtagelige for ransagende budskaber. Folk vil ikke bryde sig om at høre om synd og nåde, lov og evangelium, bod og bedring. En ny slags forkyndelse overtager talerstolene. Om at søge lykke, fremgang og materiel velstand. En slags lykkeforkyndelse griber om sig. Kirkerne begynder at stå tomme. Det samme sker med bedehusene. De troende vil ikke efterfølge Jesus på den smalle korsvej. Underholdning, kunst og kulturaktiviteter overtager mere og mere pladsen frem for vækkelse, nød, anger og bodsmøder.

3.
Der bliver en moralsk opløsning, som vi ikke tidligere har oplevet. Folk lever som gifte uden at være gift. (Dengang fandtes begrebet samlever ikke). Der bliver stor urenhed før ægteskabet. Og der bliver megen utroskab i ægteskabet. Ja, selv i de kristne ægteskaber gør utroskaben sig gældende, og de opløses. Perverse synder begynder at gribe om sig. Og de bliver til og med godtaget i kristne kredse.

Tv kommer til at spille en stor rolle. Der bliver mange tv-stationer. (Dengang havde vi ikke ordet kanaler, så den gamle kvinde brugte ordet stationer, som det blev brugt om radio). Tv bliver fyldt med vold. Volden bliver til den tid underholdning for folk. Og den vold, som folk ser på tv, kommer til sidst til at præge større og mindre byer. Der bliver også vist intime samlivsscener. De mest intime forhold, som hører ægteskabet til, vil åbenlyst blive vist på tv. (Dengang, det blev sagt, sagde jeg, at det ikke var tilladt i offentlige udsendelser. Vi havde dengang en paragraf, som ikke tillod obskøne scener. Da sagde hun med hævet røst: ”Den vil de være ligeglade med, når tiden er inde”).

4.
Folk fra fattige lande strømmer til de rige lande. De kommer til Europa, til Skandinavien, og også til Norge. Der bliver mange af dem. Og folk begynder at synes dårligt om dem og blive hårde imod dem. (Da hun sagde dette, begyndte hun at græde). De bliver mere og mere behandlet som jøderne før krigen. Da vil målet for vore synder være fuldt. Krigen bryder ud. Først som en lille konflikt, en ubetydelig konflikt. Men den stopper ikke. Den tager til og breder sig. Til sidst udvikler den sig til en stor krig. Ved slutningen af denne store krig vil frygtelige våben blive taget i brug, bl.a. atomvåben. Luft, jord og vand bliver forgiftet og ødelagt. Folk fra de industrialiserede lande, Amerika, Europa, Australien, Japan og andre lignende områder må flygte. De kan ikke længere bo der. De forsøger at komme til de fattigste lande, som har undgået det værste. Men de vil ikke være særligt villige til at tage imod os, på samme måde som vi ikke var særligt villige til at tage imod dem.

Efterskrift
Gudsfrygt er et værn om landet. Et folk, som frygter Herren, er genstand for velsignelse og beskyttelse (5. Mos. 28:1-14). Forudsætningen er, at der er forkyndere, som uforfalsket står for Guds Ord, og forkynder det, Gud lægger på deres hjerter. Her har ikke mindst en ældre generation opgaver i tiden. I vores bevægelse er vi taknemlige over at have brødre som Morgan og Konrad Kornmo, Hans Svartdahl, Tom Erlandsen, Ole B. Jarlvang og David Østby, som uafladeligt minder vore menigheder om at holde sig til Guds ord. I et citat fra Det Gamle Testamente står der: ”Og Israel tjente Herren, så længe Josva levede, og så længe alle de ældste var i live, som overlevede Josva, og som kendte til alle de gerninger, som Herren havde gjort for Israel”. (Josva 24:31).

Gud har været god mod Skandinavien, og ikke mindst mod Norge. Vi har en højere levestandard end de fleste. Evangeliets ord bliver stadig forkyndt til frelse og fornyelse. Og det bliver præsenteret på forskellige måder til det norske folk. Vi har to tværkirkelige aviser, som hver dag bringer det kristne budskab til nationen. ”Vort Land” i Oslo og ”Dagen” i Bergen. Desuden har vi fået en ugeavis, som hedder ”Norge Idag”, som formidler vækkelsens vækkerråb til folket. Lad os tage vare på vore privilegier, og lad os bede for fremtiden. Bøn kan forandre verden. Lad os ikke glemme det, der skete med byen Nineve (Jonas 3:10).

Albert Pike and Three World Wars

bok om hva en soldat som døde i første verdenskrig opplevde på andre siden etter døden

interessant bok, mer enn hundre år gammel  om livet mellom livene - guiding i de lavere astralplan og hjelpen som gis til  de mange er tankefanget der  (TILSVARENDE DANSK utskriftbar wordversjon link) eller pdf

 

hovedsiden om åndelig stoff: http://galactic.no/rune/udxand.html


    


english:

about

Anton Johansson

By:Cosmic Observer
Date: 9/8/2012, 10:13 am



 
  
I have read a book years ago about a prophecy of Anton Johansson for Central America. I do not remember the details of the prophecy but it was clearly saying that he had seen huge waters coming of Central America affecting that area in devastating way. Could the recent EQ in Puerto Rico be followed by more for Central America? As to "fire" that could symbolize "destruction." Below is an excerpt from his/about prophecies (but not sure if Central America is mentioned in this excerpt). Known affectionately as the Christian Seer of Finnmark, Anton Johansson of Sweden (1858-1909) is famous for the prediction of the sinking of Titanic. He also predicted the First World War in Central Europe, the Russian Revolution, the defeat of Germany in the First and the Second Wars.

Introduction:
The prophecies of Anton Johansson are now becoming more relevant for our time. We think there is peace and there will be no more great wars, but this is a falsehood. The bombing of Serbia by NATO was a great mistake, and I think the end result of this action is that Communism will have a resurgence of power in Russia. Anton Johansson states that it will spread to other countries. He even might mention something about the current situation in Serbia, so read on.

The Prophecies of Anton Johansson
Here is an excerpt from "Fate of the Nations," by Arthur Prieditis:
One of the greatest and most trustworthy prophets of this century has been a simple, pious Norwegian fisherman, Anton Johansson. He was born in 1858, in Sweden, but at the age of sixteen he moved to Norway and made a living by fishing. In later years he became surveyor of land. Already since 1884 he had begun to see visions and to hear voices, which bade him to pray on behalf of men who were to be shortly carried off by death. His predictions always came true. At night he often woke up, hearing the command to pray on behalf of fishermen who were at sea, of seamen whose ship was endangered by a tornado in the Carribean Sea, of people who were imperiled during the earthquakes of Messina and San Francisco. He later related how he had to pray also on behalf of the Titanic's passengers on the night of the shipwreck.

This simple man in December, 1913, left his village. He had saved 200 crowns for the journey to Kristiania (now called Oslo), the capital of Norway. In Kristiania he called on Keilhug, the minister of war, and asked him to inform all other members of the cabinet, that in the next year, 1914, a great war would flare up. He implored the government of Norway to do everything in its power to prevent the war. He informed the Norwegian authorities of his intent to go to Stockholm and then to Berlin, in the hope that he would able to persuade Kaiser Wilhelm to abstain from intervening in the coming war.

After his arrival in Stockholm, Johansson called on Emil Melander, colonel of the Swedish general staff. Melander received him in his office, conversed with him and then took him home, where Johansson revealed to him all his prophecies, which Melander wrote down as dictated by Johansson. Melander dissuaded Johansson from journeying to Berlin and assured him that his message of war could as well be made known to the world through the medium of newspapers. Melander kept his promise and published Johansson's message in the March 14, 1914, issue of Stockholm's daily "Svenska Morgonbladet." Johansson's predictions aroused enormous attention, and when a few months later war broke out, interest in this strange man grew even greater.

 His visions and revelations were published in book form in 1918 and have been repeatedly reprinted. Translated into German, they were published in 1953. It is impossible to relate here in detail all his predictions, but I shall attempt to render the most important ones in a condensed form, in his own words:
"I had my greatest vision in 1907, during the night of November 13. On that day I felt very tired and went to bed early. In the middle of night I was awakened by a voice which said: Thou will be given to know the secrets of heaven. My room was filled with so bright a light that it dazzled me. I wanted to look up towards from where I had heard the voice, but felt myself unworthy and bowed down in prayer. My soul was filled with overwhelming heavenly bliss, and I understood that my Saviour himself had awakened me.

"Then I was led in spirit to a place from where I could see everything that will happen to the world and especially to my homeland Norway. I was shown the greatest misfortune that will afflict the world - a great war. In spirit I saw the officers under whom I will have to work as a surveyor in Finnmarken during the next seven years. I was told their names, and for each name a year was mentioned. This revelation I understood as a sign that the great war will come after the seven years will have passed. I saw and heard that the war will break out between Austro-Hungary and Serbia.

Then I saw the German eastern front with trenches full of men and weapons. The front was stretching from the Black Sea to the Baltic Sea, and over the whole front great noise was reigning. I saw how the Russians in great masses overflowed great regions of German land, and how great clouds of smoke were rolling forward, together with the front. Great fires could be seen in many places. Then the voice said: The war will come because of the wickedness of men, but thou shall warn the Norwegian government and shall go also to Stockholm and Berlin. Thou shall be my witness. I answered: 'I am unworthy of being thy witness before these high lords. I have not attended school, I can write only with difficulty and I do not speak German.' The voice said for the second time: Thou shall be my witness! I answered: 'I shall try.'"

About the postwar period
Johansson predicted the spreading of frightful diseases. It came true in the form of influenza epidemics, which took the lives of several hundred thousand men. He further predicted that socialism and its varieties would grow immensely throughout the world and cause revolutions and upheavals in Russia, Germany, Austro-Hungary, England, Italy and also in America, Canada, India and China. In Russia war, revolutions and diseases will carry away so many victims that nobody will ever know the number of people that will perish there. Finland too will have a revolution and will liberate itself from the clutches of Russia, but only for a short while. She will become enslaved by Russia again, and will be oppressed more than ever, and much blood will be spilt in that land. Johansson urged the Finnish nation to turn to God in prayer, in order that it should not remain oppressed forever.

 Germany will be long tormented by revolutionary movements, especially in her southwestern part. In England the worst disturbances will be in the southern part of Wales and the surrounding country. In this connection the voice said, England stands on the brink of a precipice. Disturbances and rebellion, war in the colonies, war in Ireland and natural catastrophes will be among the misfortunes that will befall that land. Heavy fighting will take place in India: "It will begin with a great rebellion in northern India, where I heard the name of Delhi as a city greatly visited by war. After that, rebellion will break out also in central and southern India. I heard the name of Calcutta mentioned. The war will end with India's complete deliverance from England, but will be followed by dreadful epidemics and unprecedented famine and other afflictions. War and its consequences will kill twenty-five million Indians."

"About America I heard our Lord say that five great wars are to be expected for that land in the future, whereof two will be violent civil wars ending with America's division into four or five smaller confederations. In one of the great wars America will be drawn into a conflict with Canada. That was all I heard about America, but as the events of that land interest us less, I did not try to bear them in mind. I also cannot recollect any time or period being mentioned in this connection. Nor do I remember anything about Japan, but about China I heard that there will be immense revolutions, and more to come.

"I saw two natural catastrophes, one was an unheard of hurricane, raging over two continents and the other an immense earthquake, connected with the eruption of a volcano in the North Sea.

 I was led in spirit to the great cities on England's east coast. I saw ships thrown on the shore, many collapsed buildings, and much wreckage floating on water. At sea many ships were wrecked. Then I was shown Holland, Belgium and the German coast of the North Sea, which all were heavy visited. Among the most afflicted cities I heard the names of Antwerp and Hamburg mentioned. There great warehouses were flooded and all merchandise lost. Even Denmark's western and northern coast and Sweden's western coast had suffered." This prediction came true in February, 1953, with an unprecedented flood catastrophe in northern Europe. Everything took place exactly as described by Johansson. Whoever has forgotten these events, should reread news dispatches of those days. When this prediction in 1953 came to be accomplished, great excitement and anxiety arose in Sweden, since everybody began to fear that the rest of Johansson's predictions and especially the predicted Swedish-Russian war (which is described further on) might be imminent.

About natural catastrophes and epidemic diseases Johansson predicted: "Natural catastrophes will occur in many parts of the world, and a turbulent activity will begin within the womb of the earth. Great tremors of earth and vehement eruptions of volcanos will afflict the world and partly also such regions which hitherto have been spared. In Italy they will be more destructive than ever. Great many people there will save only the clothing on their bare backs. There will be a new eruption of the Vesuvius. Hurricanes of great violence will afflict not only America, but also Europe, especially England.

I saw not less than five great hurricanes. Thunderstorms too will in those years be devastating and will occur in Denmark, North Germany and southern Sweden. Simultaneously with these trials by nature, great epidemics will roam about the World, carrying off many victims. They will come in three periods, whereof the first will begin already during the last part of the world war and will continue for several years after the war will have ended. The next period will come after the English-Indian war, when two new, unknown diseases will spring into existence. They will be more dangerous than all others and will spread over the whole world, claiming an immense number of victims.

In Russia they will be especially intense, and the voice told me that these and other diseases would visit Russia because of her great impiety. If I remember correctly, a fourth part of her people will perish through these diseases. One of the most dangerous diseases will consist of people becoming blind and losing their mind. For those afflicted by this disease, it will be very dangerous to drink alcohol. The third great period of epidemics will come after the Spanish-French war. Mostly it will be a serious pulmonary disease, but there will be also other unknown maladies, one such that people will become utterly emaciated, another one similar to leprosy, because the flesh of the afflicted persons will start to peel off. Both belligerents will be the first to become acquainted with these maladies, but they will later spread over all Europe and over great parts of other continents. France will suffer most and will lose almost all her young men and women.

"The last great calamity, seen by me that night of 1907, was Sweden's and Norway's war against Russians and Frenchmen. Socialism will at that time have gained power in both northern countries, and in Sweden socialists will have the reins of government in their hands. They will do what they will and by their actions will be partly responsible for the war and its unfortunate result. Socialists will have drawn a great part of the Swedish nation into atheism. Sweden will be forced to prepare for war in great haste. Yet, during the war, it will turn out that Sweden also has new weapons and inventions, unheard of by the people and kept secret bt the government. One of these will be an electrical invention, owned only by Sweden and unknown in the whole world. Because of it, Frenchmen will perish in great numbers near Goteborg.

Little would be needed, and Swedes would have won the war. Had not other means of resistance been so deficient, the French or the Russians would have come to terms with Sweden. The voice told me: If the Swedes could hold out only fourteen days more, the French army would have capitulated, and had Frenchmen known that the Swedes have weapons so formidable they would never have dared to attack."

Then Johansson relates in detail the course of the war, mentioning cities and other place-names. Heavy fighting will take place around Goteborg, which city will almost entirely be reduced to a heap of rubble. Frenchmen will there suffer great losses, but will put to shore always new troops and reinforcements. French resources will be nearly exhausted when the Swedes will suddenly capitulate. Halsingborg, Malmo and Lund also will be among the heavily devastated cities, but Stockholm will suffer less because of better organized and more effective air defense. Among the heavily bombarded cities of the west coast, Johansson mentions also Falkenberg. He reports on having seen there immense shipmasts, imbedded in the ground, and says that he cannot understand what it means, because the sea is still quite remote from that place.

The interpreters of Johansson's attach to these sentences great importance, since it is clear that Johansson has seen the present antenna masts of the great Grimeton radio transmitting station. The fact that Johansson has seen them at a time when they had not yet been built and when such radio transmitting stations did not yet exist at all, can be considered as a proof that Johansson's visions of the future are true and authentic.

The further course of the war: "Russians will invade North Sweden partly through Tornea, partly over Kvarken. Heavy fighting will take place north of Stockholm, with great bravery on the Swedish side. Russians will lose men in great numbers, but it will be of no avail since they will come on in ever new masses. They will conquer all northern Sweden, and as one of the most afflicted and plundered cities I heard Gavle mentioned. Boden will have surrendered without having offered resistanoe. South of Stockholm the Russians will first take the islands Gotland and Oland. Then they will disembark on Sweden's soil near Vastervik and will proceed partly towards Stockholm, partly in the direction of Goteburg, to aid the Frenchmen. But they will not get far, before the Swedes in Goteborg will have capitulated.

"In Norway the Russians will invade Finnmarken. The Norwegians will repel the first attack, but will finally be defeated and will retreat southward to the Porsanger Fjord. In southern Norway, south of Kristiania (Oslo), near the Swedish border, Swedes and Norwegians will fight shoulder to shoulder. French airplanes will bombard the whole coast up to Trondhjem. As the most afflicted cities were mentioned Bergen, Drammen and Kristiania, but none of the Norwegian cities will be so totally destroyed as Kristiansand.

"Norway's defeat will be sealed simultaneously with the defeat of Sweden. Norway will have to cede to Russia all land north and east of Lyngenfjord. Sweden will cede a part of its northern region and the island Gotland. Europe will be astonished seeing that the Russians do not keep all of the occupied northern half of the Scandinavian peninsula. When I anxiously asked the Lord if both our lands will indeed become oppressed and pillaged, the Lord pointed towards Lyngenfjord and said: So far they will come but not farther. The war will be short.

 It will break out in summer and will end when the autumn will have hardly begun. It will be caused by a conflict at Norway's northern frontier. Hostilities will be opened by the Russians, whereafter the French will help them. Nobody will come to help Sweden. The Germans will be in disagreement, England will have war in Ireland, in southern Europe heavy earthquakes will take place, Belgium will have the same frontier as the military frontier of April 1918. The Finns will take no part in the war. They will be heavily oppressed, will have no access to weapons, and after the war they will be oppressed more than ever.

The Balkan states will be in a deplorable situation at that time, especially Romania and Serbia. Even Greece will then be helpless. As for Turkey, I want to warn its citizens not to persecute Christians, but to become devoted to Jesus lest they get effaced from among the number of independent countries. The Jews will at that time have returned in great crowds to Jerusalem.

"Having seen and heard all this, I prayed in spirit to God and said: 'I know that no man shall be informed of the day of Thy coming, but tell me how far or near we then will be from the tribulations of the Book of Revelation?' The Lord answered: Before many more tribulations will come, other men will appear who will prophesy and warn mankind of what will happen."


Analysis of the Prophecies of Anton Johansson

Anton Johansson died in 1929. For further analysis of the prophecies of Anton Johansson, I recommend the book, The Fate of the Nations, by Arthur Prieditis. (or see link here)

The sequence of events is often hard to determine, but he clearly stated that the war in India would precede the future Franco-Spanish War. At the time India was an English colony, so Johansson understood that it would be a war between India and England. I consider it more likely that he saw a war that would erupt between Pakistan and India. India became divided between Pakistan and India in 1947, and ever since that time there have been several wars between the two nations over border disputes. And now both countries are developing nuclear weapons. I don't believe the timing of prophetic events is ever set in stone; perhaps the peaceful work of Gandhi in India had delayed the prophecy from reaching fulfillment.

As for Johansson's comments on Greece and Turkey, I believe there will be another war in the future between those two countries. Nostradamus foresaw a conflict in Greece that would cause NATO to be disbanded in that area, and a newer alliance formed. Again, nothing is set in stone, and these prophecies can be lessened through human action. That is why Johansson urges Turkey not to persecute Christians. A simple understanding between Christians and Moslems would have prevented the outbreak of many wars.
Johansson foresaw three great hurricanes before the coming of the Franco-Spanish War.

The hurricanes he describes are intense and nothing like we have ever seen before. Some interpreters have doubted what he said concerning these hurricanes, and thought he might be describing atomic weaponry. One hurricane will begin around Panama, affect the Gulf states and Florida, and will move in a wide belt along the Missisippi and gather strength around the Great Lakes. Chicago, Minneapolis, Washington and New York will suffer. Skyscrapers will rock and collapse, and wide areas will be set on fire. From Canada the hurricane will travel across the Atlantic and hit west and south-west Europe. No hurricane has ever behaved in this manner. We now know that the earth's weather is gradually warming, and due to global warming hurricanes and tornadoes are going to become more frequent and intense. America is primarily responsible for much of the global warming, though the government does not want to admit it. Global deforestation is also a contributing factor. What goes around, comes around. The hurricane will be so great that America will not recover from the devastation....

tilbake til åndelig - hovedsiden